Hatteras – Nansen

«Forward» 1861  –  «Fram» 1896

I isen og polarstrømmen
De undersøkte retningen og styrken på strømmen. Doktoren ville vite om strømmen hadde jevn styrke i Baffin-bukta. «Uten tvil» svarte han […] «Det støtter dem som leter etter Nordvestpassasjen!» […] Denne strømmen går med omtrent [en knop], en motgående strøm i Beringstredet som går fra syd mot nord må være kilden. […] Davis-stredet er fullt av drivved av lerk, osp og andre mer tropiske treslag […] dette kan bare ha kommet inn gjennom Beringstredet.

.

”Vi er forbi pakkisen” utbrøt Johnsen, og løp til baugen på skuta. ”Takk gud!” svarte kapteinen. I praksis var skuta inne i et basseng med is på alle sider […] hun kunne ikke bevege seg. Men selv om hun lå helt urørlig så beveget hele isflaten seg sammen med skuta. ”Vi driver kaptein” ropte Johnsen – ”La det skje” – var svaret
.
.

«Hvilken breddegrad var vi på da vi frøs inne for vinteren?

«ved 78º15´ N og 95º35´ V «

«vel, sa kapteinen med lav stemme, hele ismassivet driver!  – vi er to grader lenger nord og to vest” [F] [ov.PJM]

Fridtjof Nansen vil bli husket ikke minst for sitt dristige prosjekt i Arktis hvor han lot sin skute fryse fast i isen og drive med polarstrømmen i retning Nordpolen. Men sitatene ovenfor er ikke fra «Fram» -ekspedisjonen til Nansen. Teksten er hentet fra Kaptein Hatteras´ eventyr på en nordpolsekspedisjon, Vernes bok fra 1864. Ideen om å la seg fastfryse i isen var altså ingen verdensnyhet under Nansens ekspedisjon.

Jules Verne beskriver i boken hvordan mannskapet hektisk jobber med å grave en kileformet isrygg omkring skuta «Forward» etter hvert som den nådeløse skruisen presser seg mot skutesiden og videre innunder kjølen. Til slutt står skuta oppå isflaten. På fotografiet nedenfor sees en lignende prosess utført av Nansens mannskaper omkring «Fram» i skruisen 1895.

På folkeskolen lærte norske barn at Nansens skrogform til polarskuta «Fram» var et ”Columbi-egg”, bokstavelig talt. En historisk skolefilm fra denne tiden, som presenterer Nansens ideer, viser polarhelten hos ”Royal Geographical Society” i London hvor han demonstrerer hvordan skipet ville komme til å oppføre seg ved hjelp av et glass inneklemt mellom to bøker på et bord.
Se fra tidskode 1’10»

Fra spillefilmen Bare et livHistorien om Fridtjof Nansen (Sergei Mikaelyan / Lenfilm Studio og Norsk Film AS, 1968. Nansen spilles av Knut Wigert [K ]
Et eggformet skrog, som blir utsatt for sammenklemmende krefter langt nede, vil bli presset oppover. [animasjon] Å motstå skruisen på denne måten ville trenge verdens sterkeste skute. Dette sørget skipskonstruktør Colin Archer for å bygge i Rekkevik ved Larvik i Vestfold. Han satte i gang det byggeprosjektet som enkelte andre verft hadde kviet seg for.

En helt tilsvarende logikk lå bak Jules Vernes ideer for den farkosten han utstyrte sin engelske fiksjonshelt Kaptein Hatteras med. I Liverpool forteller romanen om byggingen av et voldsomt kraftig tre-skip. Erfarne sjøfolk kommer forbi og undrer seg over hva for et prosjekt som trenger en slik enormt solid farkost.

«Briggen ble bygget så solid at den skulle kunne stå i mot en hver prøvelse. Hun var åpenbart konstruert for å motstå en enorm belastning, siden hennes grunnkonstruksjon og spanter av teak, en slags indisk eik som var kjent for sin helt usedvanlige hardhet, i tillegg var forsterket med stål. I sjømanns-miljøet undret man seg over hvorfor et skrog som var blitt bygget etter slike styrke-spesifikasjoner ikke rett og slett var bygget av stålplater, slik som andre dampskip. Til dette ble det svart at den hemmelighetsfulle konstruktøren nok hadde gode grunner for sin beslutning.»
-Jules Verne, Hatteras 1864
[F]  [ov.PJM]

På denne måten ser vi at også noen av de ytre og mere fysiske sidene ved disse to polarprosjektene har likhetspunkter. Men selve idegrunnlaget både i Vernes fiksjonsfortelling og Nansens virkelighetshistorie er selvsagt det sentrale. Her observerer vi at strømvurderinger og kontrollert fastfrysing i polarisen er fellesnevnere. Nansen beskriver opphavet til selve basisidéen på denne måten:

«Det var høsten 1884 jeg tilfeldigvis i det norske «Morgenbladet» så en artikkel [om å drive] på et isflak tvers over polhavet …..»
….
-Fridtjof Nansen 1897  [K]

Nansen henviser her til et foredrag holdt av meteorologen Henrik Mohn, om funn av drivgods etter polarskuta «Jeanette». Disse vrakdelene hadde tilsynelatende blitt ført med havstrømmene fra Beringstredet [kart] gjennom  polbassenget og over til Grønland. Men ideen var kanskje ikke hundre prosent herfra? Muligens var det i Jules Verne -fortellingen om nordpolferden til Kaptein Hatteras (Paris 1864) at han første gang leste om ideen om å la seg fryse inne med et skip og drive med den polare havstrømmen. Dette blir selvsagt bare spekulasjoner, men julaften 1875 kan pappa Nansen på forsiden av Aftenposten [N]ha lest omtale av den nyutgitte oversettelsen av Vernes bok, og funnet den perfekte julegave til den 14 år gamle Fridtjof.       [faksim. Aftenp.1875]

klikk for transkribsjon,  Aftenposten 24.des1875

Kaptein Hatteras eventyr på en nordpolsekspedisjon
Historien er utgitt i 1864. Men året for handling er 1861, det året Jules Verne var i Norge. I dette valget ligger det nesten noe symbolsk. Fiksjons-oppdagelsen av Nordpolen er lagt til 12. juli. De samme dagene romanteksten skildrer fantasifiguren Hatteras´ vei tilbake til basecamp 23. juli, reiste forfatteren gjennom Gøtakanal og opp Oslofjorden. Den 23. forlot han Christiania for å utforske norsk natur og bygdekultur. I oktober 1861, ikke lenge etter at Verne kom tilbake fra Norge ble Fridtjof Nansen født.
.

Jules Verne -forsker William Butcher omtaler [K] Jules Vernes ungdomsbok, Overvintring i isen som en forløper til Kaptein Hatteras´ eventyr. Verne definerer med dette polar-fortellinger i nord som et av sine hovedtemaer. Helt fra like etter Norges -reisen har Verne i tillegg arbeidet med robinsonade–tematikken [L], dette å skildre hva som skjer med en gruppe mennesker som strander isolert i naturen. I et tidlig manusutkast til boken, har forfatteren da også ”Les Robinsons du nord” som arbeidstittel.

Handlingen i boken om Hatteras starter i Liverpool hvor forbipasserende kommenterer det ekstremt kraftige skipet som nettopp er blitt bygget på verftet der. Ryktene forteller at selv om det snart er klart for avgang mot Nordishavet, kjenner ingen til noen vanlig skipper for skuta. Det sies at offiserene om bord har fått beskjed om at kapteinen er en stor grand danois–hund, som allerede har fått lugar på skipet. Senere, når de har kommet ut i åpent farvann, viser det seg at Kaptein Hatteras har skjult seg blant besetningsmedlemmene hele tiden. Under innhyring av mannskap var det et krav at ingen kunne være gift, at ingen fikk nyte noen form for alkohol under reisen og at ekspedisjonsmedlemmene måtte være forberedt på flere år i isen. Hvor de egentlig skulle fikk ingen vite før de var i Polhavet.

Fortellingen har som nevnt flere likheter med Nansens ekspedisjon omtrent 35 år etter. Begge handler om skip som fryser inne i pol-isen, og driver med havstrømmen.
I begge ekspedisjonene forlater skipper skuta sammen med håndplukkede makkere, for å fortsette til fots mot polpunktet. Nansen må gi opp. Hatteras når fram, men blir mer eller mindre gal. I Vernes opprinnelige manus ville han la Hatteras begå selvmord, men forlegger Hetzel forlangte en mindre dramatisk ende på historien. [K]

Faktaformidling
På Vernes tid visste man ikke om området ovenfor Nord-Amerika var fastland eller frosset hav. Da romanen ble skrevet hadde ingen seilt Nordvestpassasjen, sjøveien mellom Stillehavet og Atlanterhavet langs nordkysten av Canada. Og ingen hadde da heller ikke hørt om en slik farbar led. På dette punktet gjettet forfatteren riktig, nordpolpunktet ligger ikke på fastland. Verne dikter i sin Hatteras-fortelling om åpent vann og en vulkanøy på polpunktet. Dette er egentlig ikke så usannsynlig, med tanke på annen vulkansk aktivitet i nordområdene. Fortellingen er spekket med referanser til datidens kunnskap om relaterte temaer, ikke minst nedtegninger etter Ross-, Scoresby- eller Franklin-ekspedisjonene. Det er også en del norske referanser i boken. Disse omtaler jeg i eget kapittel.[L]

«Forward» – «Fram»
Opphavet til skipsnavnet «Fram» kommenteres ikke veldig klart av Nansen selv. I hvert fall ikke i 2-bindsverket Fram over pol-havet. I visse biografiske sammenhenger hevdes riktignok av andre at han helt fra skituren over Grønland hadde som motto, å se framover. Det er grunn til å spekulere over om han kanskje ikke hadde lyst til å kommentere offentlig den hedersbevisning han i virkeligheten ønsket å gi den franske forfatteren. Det ville da ha blitt veldig tydelig at frøet ble sådd under noe så useriøst som guttedagenes lesing av Jules Verne -bøker. Dersom så er tilfelle kan jeg ikke tenke meg en mer elegant måte å udødeliggjøre polarskuta til Kaptein Hatteras, enn å oversette skutenavnet «Forward» til «Fram» i norsk utgave.

Nansen i Normandie 1897
Men Nansen forsøkte ikke på noen måte å holde hemmelig at han var inspirert av Verne. Etter hjemkomsten fra ishavet i 1896, ble han mottatt som nasjonal og internasjonal helt. Han fikk en mottagelse fra verden på en måte som det kan være vanskelig å fatte størrelsen på i dag. Nansen la ut på en foredrags”turne” og besøkte ulike forskningsmiljøer hovedsakelig i Europa. På et møte i det geografiske selskap i Rouen, ikke langt fra Vernes bosted Amiens, skulle Nansen holde foredrag for ”Société normande de géographie ». Jules Verne skulle normalt ha vært tilstede, men måtte melde avbud på grunn av sykdom. Han sendte derfor i stedet et telegram til Nansen som ble lest høyt:
”Jeg har vært veldig glad for å kunne feire han som faktisk gjennomførte reisen jeg også gjorde,
men akk! kun i fantasien.»
– Jules Verne 1897 [F] [ov.PJM]

Flere journalister, både fra nyhetsorganer og mer litterære tidskrift [N] var møtt fram og intervjuet polarhelten Fridtjof Nansen. Gjennom avisen Le Figaro var det franske publikum allerede på forhånd kjent med at toneangivende personligheter hadde trukket paralleller mellom Vernes fortellinger om polar- eller ballong-reiser og flere av dagens oppdagelsesreisende. På spørsmål om Nansen også er en av disse «elevene» svarer Nansen.  «Ja, […] Jeg har med stor interesse lest bøkene til Jules Verne igjen og igjen». Og på spørsmål om han kunne skrive ned en hilsen for å overbringe mesteren, kommer han med de følgende linjene:

”Jeg sender mine hjerteligste hilsener til Jules Verne, som med sine fine og så utfordrende bøker, har vekket interesse for vitenskapelig utforskning. De er drømmenes mann[…] hva var vel livet, om en ikke hadde drømmer!” – Fridtjof Nansen 1897    [F][K]

Nansens bibliotek
Her antyder Nansen lesing av flere bøker. I et par utenlandske vitenskapelige verk har det vært omtalt at det ombord på «Fram» var en bokkasse hvor også Vernes Fem uker i ballong [N] skal ha vært med. Meget verdifulle kommentarer til mine fagartikler på dette området, fra annet forskerhold [under redigering], bekrefter og fastslår at dette er tilfelle. Besetningen hadde  under polarekspedisjonen tilgang på, og leste en engelskspråklig utgave av Vernes første store reise-roman: Five weeks in a balloon [se del av liste]  .[K]
Disse opplysningene ledet til håndskriftsamling etter Fridtjof Nansen og oversikten over kunstgjenstander og skipsbiblioteket fra polarskuta. Her støtte jeg på ytterligere en boktittel:

Deler av Nansen-samlingen er digitalisert og kan ses på Nasjonalbibliotekets nettsider; www.nb.no Ill.(nærbilder håndskrift) er hentet fra disse sidene.

«Verne: The english at the North Pole»

Denne stadfestende oppdagelsen setter veldig mye på plass. I katalogen over «Frams» litteratur står boken med Vernes arktiske ekspedisjon. Med denne oppføringen kobles Nansen til Vernes fiksjonsfortelling fra Nordpolen, også fra tiden før polferden i 1893/96 – og før disse to verdensberømthetene utvekslet hilsningstelegram.
Den tidligere omtalte [L Polarforskere] romantittelen The English at the North Pole, er i fransk versjon bare undertittel til fortellingen om Kaptein Hatteras. Den engelskspråklige Verne-bibliografien, inneholder en rekke alternative navn på en og samme roman. Hatteras-navnet er ikke alltid med i tittelen på alle de mange anglo-amerikanske versjonene av denne boken.


At Jules Vernes roman om nordpol-ekspedisjonen til den engelske Kaptein Hatteras fantes i Nansens skipsbibliotek, er bekreftelsen som har manglet, og som gjør teorien om at Fridtjof Nansen oppkalte sin polarskute «Fram» etter fiksjonsskipet «Forward» av Liverpool – enda mer sannsynlig.
.

Kontakten mellom Nansen og Verne, i forbindelse med polfarerens besøk hos Normandies geografiske selskap etter Fram-ekspedisjonen, ble også omtalt i norsk presse. Aftenposten refererer deler av hans rundreise til Rouen, Berlin og København. Her siteres også Vernes telegram, hvor han konstaterer at Nansen hadde gjennomført den samme reise som «seg selv»/sin egen fiksjonshelt.  [Transkripsjon]

Verne: "Captain Hatteras" - The English at the North Pole
Verne: "Fra det Nordligste Amerika", København: Dansk Forlagskonsortium, 1880  Fra det nordligste Amerika  Dk 1880

Og Nansen repliserte som tidligere nevnt at han hadde lest flere Jules Verne bøker. Kanskje kjente polarhelten også til ytterligere Jules Verne-fortellinger fra nordlige strøk. Verne omtalte ikke havstrømmer bare i forbindelse med polarekspedisjonen til Kaptein Hatteras. I romanen om pelslandet (Paris1874), Fra det nordligste Amerika (København 1880), er han enda mer spesifikk. Her skriver han om et pelsjeger-lag fra Hudson Bay Company. Etter McLures oppdagelse av Nordvestpassasjen nord for det amerikanske fastland, får en gruppe fra handelskompaniet Hudson i oppdrag å bygge et fort ved nordkysten av Canada. Etter en lang vandring nordvestover befinner de seg på et enormt isflak dekket av humus og jord slik at de til å begynne med ikke innser at de er i drift på havet. Verne benytter fiksjonsfortellingen til å legge ut om til da kjente teorier om havstrømmer ved Polhavet. Og i munnen på en av ekspedisjonsdeltagerne legger han en replikk som foregriper Nansens grunnidé.

«Øya var blitt til et enormt stykke is[…] en flytende øy, prisgitt vind og bølger og hadde blitt fraktet av sted langs det arktiske osean i tre måneder […] ivrig studerte de et utmerket kart over havstrømmer i arktis, spesielt undersøkte de naturligvis den delen av polhavet mellom Cape Bathurst og Bering-stredet. En kalles Kamtchatka strømmen. Den […] følger kysten av Asia, og går gjennom Bering stredet. […]

[Fru Barnett] «spøkte til og med til Løitnanten om denne flytende øya kanskje var, når alt kom til alt, den beste måten å reise til Nordpolen på? – med en gunstig strøm kunne de kanskje nå frem til det som til nå hadde vært klodens mest uoppnåelige punkt?» [F] [ov.PJM]

-Jules Verne, Pelslandet 1874

animasjon; Hatteras´ reise til nordpolen 1864

– – – –

En stor takk til Volker Dehs i Gøttingen for dokumentasjon
og insiktsfulle kommentarer.  -PJM

-til toppen-

Advertisements
Publisert on august 2, 2010 at 08:49  Comments Off on Hatteras – Nansen  
%d bloggers like this: