NY – Michel Strogoff, Tsarens kurér

Jules Vernes Sibir-fortelling, for første gang i komplett norsk oversettelse.
Oversatt av Tom Lotherington
Etterord av Per Johan Moe
Desember 2016: Den berømte romanteksten om Tsarens kurér i nyoversatt, fullillustrert utgave på Vidarforlaget. Denne fortellingen har vært utgitt i Norge  10 – 15 ganger tidligere, men aldri i uforkortet form – med alle originalutgavens illustrasjoner gjengitt slik som her. Se oversikt over tidligere utgaver [ikke 100% komplett]
.
2016-utg. er til salgs i nettbokhandel her
.
Zarens kurér – den første Verne -fortelling på norsk
I etterordet til 2016-utgaven omtales bakgrunnen for romanen og litt norsk bokhistorie. Den aller første gangen Vernes roman om Michel Strogoff kom på trykk (Zarens kurér 1896) i Norge, var skriftsproget fremdeles sterkt påvirket av dansk. Jules Verne hadde da allerede skrevet 14 romaner i serien Voyages Extraordinaires, men boken om tsar-kureren var den 5. av disse titlene som ble utvalgt for norsk utgivelse. I etterordet til 2016 -utgaven omtales 1896 -utgaven spesielt, for det var den første Jules Verne boken i Norge som ikke hadde en dansk-‘norsk’ språkdrakt, den var skrevet på landsmål. (Mer om dette nederst på siden)

.
Jules Vernes 79 -dagers reiser
– Sibir på langs og jorden rundt 
Utdrag fra 2016-utgavens etterord på 20 sider:
I boken om tsarens kurer figurerer  to krigskorrespondenter som dekker de pågående urolighetene i Sibir. Den ene journalisten, som er fransk, vil ikke oppgi hvilket organ som mottar hans meldinger. Han bare legger til en humoristisk kommentar om at adressaten er ‘kusine Madeleine’ og oppgir hennes eksakte adresse – Madeleine Jolivet, 10, Faubourg Montmartre, Paris. [SE moesbok.com , for mer om nyhetsorganet på denne adressen]
Jules Verne er imidlertid nøye med å understreke navnet på den engelske avisen som den andre krigskorrespondenten rapporterer til – nemlig den britiske avisen Daily Telegraph. Denne avisen er sentral både i reisefortellingen om Michel Strogoff og i fortellingen om reiseveddemålet til Phileas Fogg. Det er ikke usannsynlig at forfatteren hadde en baktanke om at leseren spesielt skulle erindre dette.

På mange måter markerer boken om Michel Strogoff et skille i Vernes forfatterskap. Den kommer på tampen av forfatterens første tiår som skribent, da hans kanskje mest spektakulære romaner ble skrevet. I tiden etter kom en rekke fortellinger som utspiller seg i land med politiske uroligheter, der løsrivelse og frihetskamp danner den historiske rammen. På Jules Vernes tid regjerte Tsar Aleksander II i det russiske keiserdømmet. (Begrepet ‘Tsar’ har for øvrig det samme etymologiske opphav som keiser – nemlig caesar – opprinnelig uttalt kaisar). Jules Vernes romanfigur Michel Strogoff var yrkesmilitær i kurerkorpset til den russiske monarken.

Dette var ikke første gang forfatteren plasserte sine fortellinger inn i en historisk setting. Men mer enn én gang ble han nødt til å tone ned sine henvisninger til reelle hendelser i tiden, for å få bøkene på trykk. Ved en rekke bokprosjekter oppstod uenighet mellom forfatter og forlegger om fortellingenes handling, romanfigurer og formuleringer. Forlagssjef Pierre-Jules Hetzel (1814-1886) ønsket ikke minst å moderere Vernes frittalenhet omkring politiske temaer.

I det opprinnelige bokmanuset til En verdensomseiling under havet var identiteten til kaptein Nemo en polsk frihetskjemper som hadde opplevd å få sin nære familie utslettet på grusomt vis. Dette var inspirert av Tsar-Russlands herjinger i Polen i 1863. Da boken skulle publiseres forlangte imidlertid forleggeren at Verne måtte endre eller skjule identiteten til kaptein Nemo for ikke å støte russerne.

Ti år senere var tsar-veldet igjen tema i nyhetsbildet, i etterkant av en storstilt ekspansjon i Sentral-Asia, sør for Sibir. Området kalles gjerne Vest-Turkestan og omfatter sørlige Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. I følge biografien til Jules Vernes barnebarn – Jean Jules Verne – var tsarens angrep på Khiva i 1873 den direkte foranledningen til forfatterens engasjement. Med dette ble khanatene Bukhara og Khiva russiske vasallstater – og i 1876, da Jules Verne nettopp var ferdig med romanen, annekterte Tsar Alexander II også Kokand. Handlingen i romanen er tankespinn omkring denne utviklingen – et tankeeksperiment; Hva om folkegruppene i sør-øst i stedet hadde reist seg og organisert en motoffensiv i tiden før 1873?

Verne modellerte sin tsar-figur omkring den sittende regenten, men alle hint som kunne knytte fortellingen til reelle hendelser og peke mot Aleksander II og samtidens Russland, ble fjernet etter press fra forleggeren. Tidspunktet for når handlingen fant sted ble også gjort utydelig i den publiserte romanen. Igjen var forlaget engstelig for å skade Frankrikes forhold til Russland og at russisk boksalg skulle svikte dersom boken førte til negativ oppmerksomhet omkring et imperialistisk tsar-regime.

Åpningen på boken er som anslaget i en velregissert film. Handlingen ‘sparkes’ i gang idet Tsaren mottar et betydningsfullt telegram og må ta en viktig avgjørelse. Samtidig hører vi om foræderen Ivan Ogareff og vi får vite at deler av de livsviktige telegraflinjene er brutt. Normalt skulle disse sørge for kommunikasjon mellom den europeiske delen av Russland, vest for Uralfjellene, med de østlige delene av Sibir – der hvor Tsarens bror, stor-hertugen, holdt til. Kort etter presenteres vi for de viktigste romanfigurene. Handlingen skyter fart idet Michel Strogoff blir gitt det viktige kurer-oppdraget med å overbringe en melding fra Tsaren personlig.

Et kryptogram for leseren?
2. oktober 1872 – 79 dager underveis
En slik start på fortellingen, der noen på tilsvarende vis mottar en melding eller et dokument som må tolkes, kjenner vi fra en rekke av Jules Vernes bøker[1]. Ofte er innholdet en gåte, eller skjult melding som skal tydes av romanfigurene. Spørsmålet er om ikke forfatteren i denne romanen også har lagt inn en ekstra gåte – en liten nøtt for leseren. Jules Verne ble presset til å utelate detaljer om tidspunkt og omstendigheter for hendelsene som beskrives, fordi disse kunne peke på Tsar Aleksander II. Kanskje ønsket han at leseren selv skulle tenke seg at tartaropprøret i fortellingen kunne ha funnet sted året før tsaren marsjerte inn i Khiva – altså 1872? I fortellingen rapporterer den erkeengelske, noe karikerte journalisten Harry Blount til den britiske avisen Daily Telegraph. Det var den samme avisen som i 1872 slo stort opp de oppsiktsvekkende reiseplanene til Phileas Foggs etter at han og de andre medlemmene i reformklubben hadde lest om en nyåpnet togstrekning i India – noe som gjorde en jordarundt-reise på under 80 dager sannsynlig. Lesere som kjenner denne romanen godt har selvsagt merket seg at Fogg i fortellingen Jorden rundt på 80 dager altså ikke ‘trengte’ alle de 80 dagene fra romantittelen til sin rundreise. Siden han valgte reiseretning østover og passerte datolinjen – meridianen ved den 180. lengdegrad – sparte han inn et døgn og var tilbake i London allerede etter 79 dager på kalenderen. Når forfatteren så, kort tid etter, skildrer tsar-kurer Strogoffs reise gjennom de russiske landområdene i Sibir benytter han eksakt det samme antall dager underveis fra Moskva til Irkutsk. I romanteksten ser vi at disse 79 dagene er en bevisst detalj fra Vernes side:

– Ble du tatt til fange av Tartarene?  
– Ja, deres høyhet, Jeg var deres fange I flere dager,  svarte Ogareff.  «Det er på grunn av det(te), selv om jeg forlot Moskva allerede den 15. Juli, slik brevet viser, ankom jeg Irkutsk først 2. oktober, etter å ha reist 79 dager.
(‘je ne suis arrivé à Irkoutsk que le 2 octobre, après soixante-dix-neuf jours de voyage.)

Michel Strogoff reiste altså fra jernbanestasjonen i Moskva midt i juli og ankom Irkutsk ved vestbredden av Bajkalsjøen den 2. oktober, etter å ha vært underveis i 79 dager. Om bord på toget blander han seg med handelsreisende som ifølge medpassasjeren, Daily Telegraph-reporter Blount, snakker temmelig fritt om de pågående urolighetene i landet.
Den 2. oktober 1872 setter Phileas Fogg seg på toget ut av London etter å ha inngått et veddemål, noe som ble behørig kommentert av en skeptisk presse – bortsett fra Daily Telegraph som støttet foretagendet.

Disse allusjonene til sin tidligere roman kan leses som et av Vernes mange kryptogram – et lite hint om å lese mellom linjene en mulig relasjon til tidspunkt og hendelser som i romanteksten er omhyggelig utelatt. Kanskje ønsket forfatteren at leseren skulle se for seg at datoen – 2. oktober – indikerer at Foggs ‘slektning’ Strogoff foretok sin reise det samme året – nemlig 1872. I så fall er urolighetene som beskrives tett knyttet til Tsar Aleksander II og samtidens regime i Russland – nettopp det forlaget hadde nektet ham å skrive i klartekst.

Utgivelser på fransk og nynorsk
Da boken kom ut var Verne blitt en etablert forfatter og verket var den 14. i rekken av fantasireise-romaner i hans bokserie på 54 bind – les Voyages extraordinaires.

1. januar 1876, i vol. 23, nr. 265, startet føljetongen Michel Strogoff. De Moscou à Irkoutsk i Hetzel-forlagets blad «Magasin d’Éducation et de Récréation». Som illustrert bok ble fortellingen første gang utgitt den 13. November 1876.
Allerede utgivelsesåret var romanen å få kjøpt på svensk fra Oscar L. Lamms forlag. Året etter kom en dansk utgave på Andreas Schous forlag i København. Ingen av disse første skandinaviske utgivelsene gjenga originalutgivelsens bilder. Norske lesere hadde god anledning til å skaffe seg boken i dansk-språklig utgave. Schous forlag annonserte i norske aviser da den kom ut og dansk hadde jo lenge vært skriftspråket i Norge. Det var derfor ikke så merkelig at det skulle gå ytterligere 20 år før et norsk forlag publiserte en norsk oversettelse av fortellingen. Uansett, når den først kom kan vi konstatere at trass i at dette var den fjortende romanen– var det den femte tittelen [4] som ble valgt for norsk utgivelse. De øvrige ni bøkene – som også var blitt berømte romaner – kom ut i Norge først senere.
Det må understrekes at de fleste norske bokutgivelsene på denne tiden hadde en språkdrakt som lå nokså tett opp til dansk. Den første gang fortellingen om Michel

Strogoff kom på trykk i Norge er derfor verd å gi litt ekstra omtale, for utgivelsen Zarens kurér. Reiseeventyr fraa Moskov til Irkutsk i 1896 var skrevet på landsmål. Den var på 296 sider og inneholdt ‘mange teikningar’ slik forlaget uttrykte det i sine annonser. Opphavet til oversettelsen og disse tegningene skal vi straks komme tilbake til. Fortellingen har senere kommet ut i minst 13 utgaver[5] på norsk – men alle gangene i en sterkt forkortet[6] form på mellom 130 og 190 sider. Og bare et fåtall av disse kortversjonene er trykket med illustrasjoner.

Det er typisk for forkortede, norske Verne-utgivelser at dybdebeskrivelser av personer og steder er utelatt. Dette gjelder i stor grad også tidligere utgaver av romanen om tsarens kurer. Et eksempel er åpningsscenen, noe som fremgår dersom vi sammenligner med første kapittel i foreliggende, komplette romantekst. Skildringene av ballsalen med festkledde mennesker, tsarens arbeidsrom og utsikten over Moskva – er partier som gjerne er hoppet over i de mange oversettelsene til norsk. Og i mange tidlige utgaver er det gitt ekstra ‘lesehjelp’. Flere oversettere har øyensynlig følt behov for å bidra til at forfatteren forklarer (enda) tydeligere for leseren, tidlig i kapittelet, at vi har å gjøre med den russiske tsar. Verne er nemlig i originalteksten omhyggelig med å utsette avsløringen av identiteten til den aristokratiske personen som beskrives – helt til aller siste ord i første kapittel.
Cette rivière, c’était la Moskowa, cette ville, c’était Moscou, cette enceinte fortifiée, c’était le Kremlin, et l’officier des chasseurs de la garde, qui, les bras croisés, le front songeur, écoutait vaguement le bruit jeté par le Palais-Neuf sur la vieille cité moscovite, c’était le czar.

Denne form for omskriving av starten på boken ble ikke foretatt i den aller første oversettelsen til norsk. Faktisk har den første norske utgivelsen, landsmål-oversettelsen, vært den mest omfattende, så langt. I tillegg fikk denne utgaven av romanen en viss betydning språkmessig, under dannelsen av det nye Norge på tampen av unionstiden. Bare et mindre utvalg av forfatterens bøker har kommet på nynorsk. Men enkelte Verne-titler kom altså på nynorsk før de forelå på bokmål. Jules Vernes berømte bøker ble tidlig benyttet som et ledd i målsaken. Spesielt Norsk barneblad var aktive med å oversatte romanene for å fremskaffe godt, spennende lesestoff til yngre nynorsk-brukere. Intensjonene som lå til grunn for denne første utgivelsen av romanen om tsar-kureren er derfor naturlig å kommentere spesielt.

Språklig sett var slutten av unionsårene en brytningstid med debatter om den videre utvikling av norsk skriftspråk. Ivar Aasen (1813-1896) arbeidet med utviklingen av landsmål opp mot 1850-tallet – det som senere ble kalt nynorsk.
Som et ledd i kampen for nynorsken startet pressemannen Rasmus Steinsvik (1863-1913) målbladet Den 17de Mai.
Dette kom ut tre ganger i uken. Noe av formålet var å gjøre tilgjengelig nyoversatt litteratur på landsmål. Visjonen ble uttrykt slik:
Ei sers vigtug grein av den norske maalreisingi er det aa faa umsett paa norsk dei beste bøkerne i den utanlandske bokheimen. Skal eit folk halda seg paa høgd med si tid, so kann det ikkje stengja seg ute fraa dei straumdrag som ovrar seg ute i den store verdi. (Anton Aure 1916)

Kort etter oppstarten i 1894, sammen med sin fremtidige kone Marta Steinsvik (1877-1950), oversatte redaktøren «Michel Strogoff» og erklærte at fortellingen skulle komme som føljetong i bladet:
«Den vidgjetne romanen av Jules Verne skal fraa nyaar koma som utklipningsforteljing». Den oversatte romanen kom på trykk i det nystartede bladet lørdag, 4. januar 1896 og som vi forstår var tanken at leserne skulle få samle kapitlene fortløpende. Sideoppsettet i avisen var tilrettelagt slik at det var mulig å få med seg spaltene med romantekst på begge sider av utklippene. Det samme året var fortellingen tilgjengelig i bokform fra S. & Jul Sørensens Bogtrykkeri i Oslo. [Les på nb.no]

Regarde de tous tes yeux! regarde!
– Sjaa deg no ikring, det beste du hev lært. Sjaa deg ikring!
Steinsviks nyoversettelse for Den 17de Mai var et krafttak, også visuelt. Den franske originalutgivelsen hadde 91 grafiske verk tegnet av Jules-Descartes Férat og gravert av Charles Barbant. Det er disse illustrasjonene som er gjengitt i foreliggende norske utgave. Til Steinsviks avisføljetong i 1896 ble imidlertid billedkunstneren Anders Cornelius Flom (1866-1903) engasjert for å lage hele 37 xylografiske illustrasjoner.


Bokens vakre bilder signert C. Flom er av høy kvalitet, og beriker definitivt leseopplevelsen, men ingen av dem er unikt produsert av kunstneren. Forlaget burde kanskje ha opplyst at de alle sammen er tegnet av etter Férats bilder i den franske originalutgaven. Denne type kopi-illustrasjoner var forøvrig ikke uvanlig for utgivelser i Norden på denne tiden.
Årsaken kan ha vært kostnader knyttet til opphavsrett. Den norske kunstneren Louis Moe (1857-1945) fikk et tilsvarende kopi-oppdrag året etter, for en dansk, (og senere norsk [L]) utgave av Jorden rundt i 80 Dage.[10] Og da det norske Cammermeyers forlag samme år publiserte
sin 2. utgave av Vernes Den hemmelighedsfulde ø (1897) var det igjen med 37 bilder av xylograf C. Flom [11].

I den dramatiske sekvensen i andre del av romanen om tsar-kureren, der helten er tatt til fange hos tartarene, legger forfatteren følgende utsagn i munnen på emiren Féofar Khan: «Regarde de tous tes yeux! Regarde!»[12] – «Sjaa deg kring, det beste du hev lært. Sjaa deg no ikring!». Dette gjentas i boken hele fem ganger, like før en glødende sabel skal til å ta synet fra Michel Strogoff. Men synet av tsarens kurer ble også tatt fra leserne i Norge i mange år. Da forlaget i 1902 på nytt utga Steinsviks oversettelse var alle bildene fjernet. Og utover på 1900-tallet har den visuelle siden ved den bokopplevelsen som Jules Verne og hans forlegger la opp til, bare i liten grad blitt videreført i Norge. Det er i det hele tatt ikke mange av forfatterens utgivelser på norsk som gjengir originalutgavenes illustrasjoner. Dette er tilfellet også med hans aller mest kjente romaner.

Spesielt mager har situasjonen vært når det gjelder de mange norske versjonene av fortellingen om Strogoff. De fleste utgivelsene er helt uten bilder.
Et unntak er Norsk barneblads forlag som i 1933 kom med enda en nynorsk [13] utgave, forkortet ned til 174 sider. Boken Tsar-kureren var nyoversatt av Inger Hagerup (1905-1985). Her gjengis riktignok 16 av de totalt 91 bildene som kunstnerne Férat og Barbant skapte for Hetzels førsteutgave – men de presenteres ukreditert, beklageligvis. Det fremkommer tydelig, dersom en sammenholder med originalverkene, at bildene er beskåret på en slik måte at kunstnernes signaturer nederst ikke vises.

De øvrige 75 originalillustrasjonene har aldri blitt trykket i Norge tidligere. Og som før nevnt – aldri har hele Jules Vernes romantekst vært utgitt i norsk oversettelse. Det er med andre ord en langt rikere skildring av Michel Strogoffs spennende Sibir-reise og en unik samling tegninger norske lesere får tilgang på her i 2016-utgaven av romanen.
– Regarde de tous tes yeux! regarde!

.
Noter

[1] Vernes tre Asia–fortellinger – om Strogoff, Cascabel og Bombarnac – starter alle med granskning av et nyankommet dokument.
Prof. Lidenbrock i Reisen til Jordens indre finner et gammelt manuskript med runetegn og ‘Maître Antifer’ arver et mangelfullt skattekart.
Mer om dette i etterord til Kaptein Grants barn (Vidarforlaget 2013) som starter med en nesten uleselig nødmelding i en flaskepost.

[2] Riktignok et utsagn lagt i munnen på Ivan Ogareff, idet han gir seg ut for å være Tsarens kurer – samme dag som (den virkelige) Michel Strogoff ankommer byen. «[…] tolv dager etter, på den 2. oktober, klokken seks om kvelden, lå et bredt vannspeil for Michael Strogoffs føtter. Det var Bajkalsjøen» [Del 2, siste avsnitt kap.9]

[3] Jorden rundt på 80 dager kap.3: « Toget går i retning Dover kvart på ni. Jeg tar det. […] Siden det i dag er onsdag, den 2. oktober, kan jeg ventes tilbake i London, i dette rom i The Reform Club, på lørdag d. 21. desember kvart på ni p.m.»

[4] De første Verne -bøker fra norske forlag (bortsett fra avisføljetongene Den grønne stråle og Mathias Sandorf ): Reisen til jordens centrum (1873), Den Hemmelighedsfulde Ø (1876), En Kinesers Gjenvordigheder i Kina (1879), En verdensomseiling under havet (1894),

[5] S. & Jul Sørensens prenteverk (1896/1902), Allers fam.j (1901), Norsk barneblad (1933), Damm (1943/84), Ansgar (1952/79)  Gyldendal (1957),  Stabenfeldt (1959), Illustrerte Klassikere n.92 (1960), Fonna (1969), I.W.Tveitan (u.å.), Hjemmets bokf. (1982), Ex libris (1995)

[6] Riktignok foreligger det en danskspråklig bokutgave i full lengde (215s.+181s.) Czarens Kurér – København og Kristiania 1910, Det dansk-norske forlagskompagni

[7] Eksempelvis: (Norsk barneblads forlag) Ei ferieferd som vart til tvo aars fangetid paa ei Stillehavsøy (1925), Kaptein Grant og borni hans (1926),  Tsar-kureren (1933) Jorda rundt i kavbåt (1943), Den løyndomsfulle øya (1958) og (Samlaget) Den Underjordiske byen (1993)

[8] Anton Aure (1916): Kvinnor i den nynorske bokheimen. Stutte livsskildringar. Kristiania: Nikolai Olsens Prenteverk

[9] Illustrasjonene til Anders Cornelius Flom (1866-1903) kan studeres på nasjonalbibliotekets nettsider

[10] Chr. Erichsen forlag, København 1897. Norsk oversettelse med 37 ill. av L. Moe i 1899.

[11] Xylograf C. Flom var meget produktiv disse årene. Han laget også 45 bilder for D. Defoes Robinson Crusoe (Olsens Boghandels forl. 1899)

[13] Også i 1969 kom fortellingen i nynorsk -utgave: Zarens kurer, fra Fonna forlag (240 sider) var en modernisert versjon av Marta og Rasmus Steinsviks oversettelse. Dette var en utgivelse uten illustrasjoner.