ORIENTALISME

Eksotisering av Norden og polar villmark
– romantisering av det norske

Jules Verne har skildret en rekke ekspedisjoner til nordområdene og polare strøk. Allerede i den første er det nordmenn som i pakt med naturen behersker de golde omgivelsene og redder franskmenn ut av en truende situasjon.
Fra beskrivelsene av villstyrige fangstmenn fra Nordland i Overvintring i isen til skildringer av kystnatur under Svalbard-reisen i Mester Antifer, fremstiller Jules Verne Norge og nordmenn som naturnære og barske.Vi var det uferdige hjørnet av vesten, og deler av det velutdannede kontinental-Europa hadde en oppfatning av nordmenn flest som litt ubehøvlede og enkle. Samtidig aner vi i Vernes bøker en fascinasjon av det ekte, jordnære og eksotiske, selv om menneskeskildringene ikke er mange eller dype. Vi opplever den siviliserte franskmanns ønske om utforskning av det ville, eksotiske og kjølige nord.

Som en indikasjon på eventuelle forestillinger om fangstfolk fra det nordlige kyst-Norge hos en 26 år gammel fransk forfatterspire gjengir jeg her et lite utdrag fra fortellingen  En overvintring i isen, (Un Hivernage dans les glaces) fra 1855. Fortellingen handler om en leteekspedisjon etter franske sjøfolk langs norskekysten, og videre over til Grønland hvor de savnede blir gjenfunnet, sammen med usiviliserte, primitive norske fangstmenn. Boken er ikke utgitt på norsk, men var den første Jules Verne-fortellingen på trykk i Norden.

«Ikke bare hadde han [Louis, den franske ”helten”] måttet kjempe mot elementene, men også mot det stygge temperamentet til de to norske sjømennene, som skyldte ham sitt liv. De var som ville, nesten helt utilnærmelige (avstumpet) overfor de mest naturlige følelser.« – Jules Verne 1855 [F1] [ov.PJM]

Her skal en være meget forsiktige med å tillegge forfatteren oppfatninger på grunnlag av en fiksjonstekst. Vi lar teksten tale for seg selv. Det eksotiserende element er uansett fremtredende, om vi forsøker å lese teksten med europeiske 1800-talls briller. Når det kommer til reportasjeteksten i De tre Skandinavia-reisendes lystige misere fra 1861, leser vi ikke bare mellom linjene hva slags avstand det var mellom Paris og Telemark. Her hører vi hvordan de tre karene pakker sakene før avreisen til Norden:

«Jeg hadde en notatbok av Henrik Penny’s patent, Aristide, hadde et album hvor han hadde til hensikt å samle folketoner fra disse enkle menneskene, og Emile, en kontobok, han hadde reisekassen.» -Jules Verne 1861

Eksotisme
Et meget sentralt punkt for å kunne forstå forfatterens interesse for nordområdene er nettop dette som de eksotiske og opprinnelige elementer som den kalde nordlige utkant av Europa representerte i samtiden. At Jules Verne var opptatt av det særegne og uvanlige ved nordområdene får vi et godt innblikk i ved å lese første kapittel i den planlagte reiseskildringen fra Skandinavia, som aldri kom ut i komplett form. [L – Lystig misere]

«Visse landområder som ble beskrevet i [reisemagasinet] «Jorden rundt» i Norge og Danmark henførte meg intenst. Der ser jeg for meg at jeg kanskje kan støte på de ville fra Oseania, de grønlandske eskimoene. […] Alt dette som mitt sinn hadde drømte om, bare enda mer særegent og uvanlig. Dette som få mennesker har sett, og enda færre blant de som har den uheldige vanen med å skrive om sine reiseinntrykk. Og til syvende og sist er dette et område som på samme tid både er veldig ny og svært gammel. Derfor svarte alt dette til de villeste forventninger i min fantasi»  -Jules Verne, 1861

Malstrøm
Et mytisk og eksotisk element var også naturfenomenet Moskenstrømmen, en tidevannsstrøm ved Værøy utenfor Lofotodden, som Jules Verne benytter i sine fiksjonstekster diverse ganger. Fenomenet ble først introdusert i fantastisk litteratur av den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe. Jules Verne har benyttet malstrømmen i nord som et truende element i bakgrunnen i flere av sine historier. Den blir i Vernes bøker gjort enda mer farlig og virvlende enn i virkeligheten, og bidrar ytterligere til å eksotisere nordområdene. [L – egen artikkel om Malstrømmen kommer]

Denne måten å betrakte og omtale en kultur sett utenfra, slik som Jules Verne gjør i disse nordlige deler av sitt forfatterskap, er et uttrykk for det vi kaller orientalisme. Med dette menes vestens til tider karikerte omtale av ikke-europeiske kulturer, ofte som et negativt speilbilde av seg selv, men allikevel gjerne på en positiv-romantisk måte.

Orientalisme
Den palestinsk-amerikanske litteraturhistoriker Edward Saids bok Orientalismen fra 1978 belyser disse sidene ved Vernes forfatterskap gjennom utlegninger om vestlige oppfatninger, om imperialisme, om annerledeshet og det fremmede.
”orientalisme var til syvende og sist en politisk oppfatning av virkeligheten hvis struktur fremmet forskjellen mellom det kjente (Europa, Vesten, «vi») og det fremmede (Orienten, Østen, «de»)” – Edward Said, 1978  [K1]

I forlengelsen her har vi dette som kan kalles et slags utvidet orientalismebegrep. En sak er å tillegge det ukjente og fremmede, visse negative, kanskje barbariske hensikter og egenskaper. Likeså problematisk kan det være å forsøke å opprettholde en feilaktig forestilling om det fremmede som underlegen men positiv-eksotisk.

En utvidet orientalisme
Edward Said fremholder at vi i vesten fremstiller orientaleren, eller som han påpeker; alle ikke-europeere, med utgangspunkt i oss selv, men med negativt fortegn. Vi tegner dem i det bildet vi trenger.
Orientalismen er ”et mytesystem som har produsert en imaginær orient i sitt eget bilde og for sine egne formål”[…]“Orienten var nærmest en europeisk oppfinnelse, et sted for romantikk, eksotiske vesener, uforglemmelige minner og steder” i følge Said. [K2]
I et utvidet orientalisme-perspektiv sees dette tosidig, et negativt speilbilde av den underlegne orienten som samtidig gis en problematisk positiv-romantisk fremstilling.

På Jules Vernes tid var det strømninger i tiden som romantiserte det opprinnelige og naturnære. Og vi vet at han fra barndommen av var fascinert av opplevelseslitteratur som beskrev mennesker som kunne klare seg uten sivilisasjonens hjelpmidler i pakt med naturen. I fortellingen om Robinson Crusoe, hvor vi blir kjent med hans innfødte hjelper «Fredag», oppfattet samtiden det som et positivt særtrekk at han er upåvirket av Europas dekadense og forfall. Denne overlegne herskerfremstilling kan også være et uttrykk for orientalisme.

Den edle nordiske
Det første sitatet på denne siden var skrevet meget tidlig i forfatterskapet. Men også da Verne hadde blitt en erfaren og berømt forfatter vektla han det fremmedartede og løftet frem det naturnære, urmenneskelige og heroiske.
Her er et knippe utdrag fra 1886-romanen Un billet de loterie Det store loddet som den het, da den kom ut på norsk i 1971 [K3]

”selv om demokratiet settes i høysetet i Norge, forhindrer det ikke at folket har et aristokratisk preg. Her er alle like, men likheten ligger på et høyt plan. Selv de som lever i de mest beskjedne kår, har sin stolte avstamning å se tilbake på» [N]
[…]
”Av yrke var Juul fjellfører [……] alltid klar til å dra av sted, alltid rede til dåd, som en verdig ætling av Gange-Rolv”
[…]

”Dessuten er nordmennene flinke sjøfolk, De klager ikke om de må slite” -Jules Verne (1886) [ov.PJM] [F]

Fantastisk litteratur og robinsonader
Det romantiserende, eksotiske element er nært knyttet til robinsonade-begrepet. Jules Verne har kommenterte ved flere anledninger at han var inspirert av tidligere forfatteres som Edgar Allan Poe (1809-1849) eller så langt tilbake som til Daniel Defoe (1660-1731), forfatter av romanen Robinson Crusoe fra 1719.

Mange kjennere vil hevde at nettopp dette verket er starten på sjangeren fantastisk litteratur (science-fiction, fantasy mm). Samtidig er den opphavet til det vi kaller robinsonader, bøker som romantiserer livet på en øde øy.
Tradisjonen ble videreført av blant andre Jonathan Swift (Gullivers reiser 1726) og Johann David Wyss (Den sveitsiske familien Robinson 1812). Jules Verne har som en del av denne skrivetradisjonen fortsatt øde-øy temaet i flere av sine verker en del år senere. Dette har jeg skrevet mer om i en egen artikkel.  [L – Robinsonader]

Drastiske forkortelser
I kapittelet om robinsonader omtaler jeg Jules Vernes bruk av denne sjangeren for å stille et kritisk spørsmål ved den hvite europeerens framferd i verden, og kolonisering av fremmede land. Men det samfunnsrefsende element synes kanskje ikke spesielt fremtredende i flertallet av de robinsonader som er listet opp her, bortsett fra muligens Swifts Gullivers reiser. Denne kan forøvrig trenge en kommentar som på mange måter også gjelder hele Vernes forfatterskap. Noen lever muligens i den villfarelse at den irske domprost og samfunnskritiker Jonathan Swifts bøker, eller Vernes for den saks skyld, er skrevet for barn. Oversetter Carl Fredrik Engelstad karakteriserte det slik i forordet til den komplette versjon av Gullivers reiser på norsk i 1973:

” For det første er Gullivers reiser ikke noen barnebok. Den er tvert imot en av de mest voksne bøker som er skrevet. Og jeg har en mistanke om at når de voksne i nesten alle utgaver har kuttet ut den siste halvparten og lagt en påpyntet versjon av den første i hendene på barn, så er det fordi de selv ikke har villet forstå hva boken handler om og anvende det på seg selv.”
-Carl Fredrik Engelstad, 1973

Med henvisning til denne type forkortelser vil engasjerte “Vernianere” verden over også fremheve at de bøkene som ga Jules Verne en plass i verdenslitteraturen som en av våre aller mest oversatte og trykte forfattere, ikke er identiske med de tekstene han selv har skrevet.
Med andre ord; de Jules Verne -fortellingene som de fleste av oss utenfor Frankrike kjenner til, stammer gjerne fra omarbeidede og ofte forkortede bokutgaver.

Publisert on november 21, 2009 at 14:08  Comments Off on ORIENTALISME  
%d bloggers like this: