Lystig misere

Joyeuses Misères de trois voyageurs en Scandinavie (Paris 2003)
Bare første kapittel er bevart. Teksten er ikke utgitt i Norden.

Vernes reiseskildring fra Skandinavia i 1861 (publisert 2003)«Tre Skandinavia-reisendes lystige misere»

I denne artikkelen presenteres den første nordiske oversettelsen.

 

«Jeg følte en dragning mot de aller nordligste områder, slik som kompassnålen trekkes nordover, uten å vite hvorfor……Og i tillegg, jeg elsker de kjølige landene ut fra temperament.
Skandinavia ble mitt spesiale.

– Jules Verne, 1861

I 1861 foretok Jules Verne som 33-åring en reise til Skandinavia sammen med komponisten Aristide Hignard og advokat-vennen Émile Lorois. Det eneste kapitlet som er bevart avVernes håndskrevne manus til "Lystig Misere" reiseskildring som forfatteren skrev etter denne reisen, ble publisert først i 2003.

Manuskriptet til utgivelsen tillhører den store samlingen i kommunebiblioteket i Amiens i Frankrike. Her finnes forøvrig mye annet unikt materiale etter kjøp av den enorme samlingen til Jules Verne -spesialist og samler Piero Gondolo della Riva (f.1948). Dette biblioteket i Amiens har blant annet Jules Vernes håndskrevne reisedagbok hvor det også kommer frem at forfatteren haddeJules Vernes private dagbok fra Telemark 1861 tegneferdigheter. (Se skisse av stabbur fra Telemark).

Reisen i 1861 gikk først til Stockholm og senere via kanalbåt gjennom slusene til Göteborg. Der gikk Jules Verne om bord i hjuldamperen «Viken» som tok reisefølget over til Vestfoldkysten i Norge og videre opp til Christiania. Etter noen dager der fortsatte reisefølget med rutebåt til Drammen hvor ferden videre foregikk med hest og karjol over Hokksund til Kongsberg, Tinnsjø og Rjukan.

Dagboken og alle kjente detaljer om norgesreisen omtaler jeg i egne kapitler på nettstedet.

Til Norden med kart, kompass, ryggsekk og vandringsstav .. + rom, tobakk og pistol
Teksten De tre Skandinavia-reisendes lystige misere er Jules Vernes egen beretning om en reise han foretok sammen med to gode venner, og er et viktig dokument dersom en ønsker å forstå bakgrunnen for forfatterens senere bokprosjekter, ikke minst fra nordområdene. Manuskriptet ble til i 1861 etter at forfatteren hadde kommet tilbake fra sin reise gjennom Sverige, Norge og Danmark.

De tre Skandinavia-reisendes lystige misere er en spesielt spennende tekst sett fra et nordisk perspektiv. Den sier mye om begeistringen som Jules Verne følte for Skandinavia og nordområdene, og med dette indikerer den hvilken betydning reisen senere fikk for forfatterskapet. Før reisen til Norden hadde Jules Verne ikke skrevet mye prosa, og han hadde ikke møtt forleggeren Pierre Jules Hetzel som noen få år senere skulle gi ham en innbringende bokkontrakt.

Til Skottland og Skandinavia
Forfatteren var veldig inspirert av reiselitteratur som var tilgjengelig i Frankrike og ønsket ved slutten av 1850-tallet å reise til kystlandene på begge sidene av Nordsjøen. Skottland hadde han delvis tilknytning til gjennom morens slekt. Skandinavia kjente han gjennom lesing og visste at Norge hadde kystkulturelle likheter med Nantes i Bretagne (Biscaya-bukta) som han vokste opp i. Ellers er det all grunn til å tro at han hadde litterære ideer angående de delene av nordområdene som var fullstendig uutforsket på denne tiden. Det mørke afrikanske kontinentet var nettopp blitt oppdaget, og etter dette var det nesten bare polområdene som var ukjente områder på kartet. Jules Verne trengte å oppleve utkanten av Europa for å kunne skrive troverdig nordfra. Og han trengte i det hele tatt bevisstgjøring og selvtillit for å gå over til å skrive prosa. Til nå hadde han stort sett skrevet dramatikk for musikkteater, lyrikk og noveller.

Backwards to Britain
Etter at han fikk anledning til å komme seg til Skottland med en fraktebåt, skrev han begeistret en reiseberetning om seg selv og sin reisekamerat, komponisten Aristide Hignard. Bok-manuskriptet ble liggende helt til etter hans død, for da han noen år etter reisen til Storbritannia fikk bokkontrakt, frarådet forleggeren ham å gi ut denne typen dokumentartekst. Men i 1989 publiserte Jules Verne-museet i forfatterens hjemby Nantes, boken med tittelen Voyage a reculons en Angleterre et en Ecosse. På norsk betyr dette omtrent: En reise baklengs til England og Skottland. Tittelen henspeiler dels på reiseruten til de unge karene (31år) som ikke hadde penger til å reise med vanlige transportmidler, dels også på det faktum at en Skottlandreise for Verne var et besøk i landet som morsslekten kom fra. I stedet for å reise direkte fra Paris og strake veien over Den engelske kanal, ble reisekameratene nødt til først å reise i stikk motsatt retning syd-vestover ned til Bordeaux, der de var blitt lovet en mannskapslugar for sjøreisen til de britiske øyer. Boken, som finnes i engelsk utgave under tittelen: Backwards to Britain (1992), beskriver ikke bare stedene som besøkes, den tegner også et levende bilde av den franske forfatterens begeistring, lynne og interesser. Teksten er formulert som en fortelling i tredje person, hvor forfatteren omtaler seg selv og sin medreisende venn som Jacques (=Jules) og Jonathan. Fortellingen er den klarest selvportretterende tekst jeg kjenner til blant forfatterens verker, ikke minst gir den leseren et godt innblikk i Jules Vernes humor og hans nære forhold til kyst og sjømannskap. Han er selvironisk og byr på seg selv. Ved flere anledninger får vi innblikk i hans egen følelse av utilstrekkelighet med hensyn til språkkunskaper, men vi opplever også at det helt klart er han som er eventyreren og  pådriveren under reisen.

To reisetekster
Grunnen til at jeg her tar med så vidt mye informasjon om Vernes Skottlandsbok, er at skriveprosjektene i etterkant av begge reisene til nordsjølandene i 1859 og 1861 sannsynligvis har hatt et temmelig likt forløp. Men når det gjelder den GEO Hors-série Jules Verne, 2003tilsvarende reiseteksten fra Skandinavia-turen er beklageligvis bare innledningen bevart. Gjennom det eneste som er publisert av boken De tre Skandinavia-reisendes lystige misere, får vi bare innblikk i hva forfatteren drømte om at reisen skulle gi av opplevelser i de nordiske landene. Men teksten danner sammen med hans dagboknotater og noen av hans egne reiseopplysninger som ligger innbakt i romanen om Loddseddelen, et bilde av forfatterens oppfatning av Norden og Norge. Manuskriptet til reisefortellingen ble offentliggjort i 2003 som et vedlegg til et tema-nummer om Jules Verne fra det franske magasinet GEO.

I denne (bare) påbegynte reiseskildringen opplever vi hvordan forfatteren er i ferd med å bli helt desperat av å føle seg innestengt i Paris, og hvordan han fortviler etter å ha fylt hodet sitt med inngående studier av geografisk–historiske bøker og reiselitteratur, gjennom ti år. Vi ser også hvilke forventninger han har med hensyn til å oppleve det usiviliserte og ”ville”, spesielt kanskje i forbindelse med urbefolkninger. Dette understreker at skandinaviareisen mer enn noe annet hadde som formål å oppleve det eksotiske og uvanlige. Gjennom teksten oppfatter vi at han er veldig bevisst på at reisen vil gi innblikk i forhold som bare et fåtall personer fra kontinentet til da har fått se. Med dette indikerer han hvordan reisen vil gi verdifulle og unike erfaringer for senere bokprosjekter.

Illustrert reiselitteratur
Jules Verne beskriver inngående hvor mye bildene i reisemagasinet Le Tour du Monde som Le tour du monde, tema Russland 1860han abonnerte på, betydde for hans egen fantasi. Han forteller i reiseskildringen hvordan han drømmer seg bort i beskrivelser og illustrasjoner fra fremmede land. Denne meddiktningen som oppstår hos en leser som blir presentert for en fengslende tekst ledsaget av gode illustrasjoner, ble senere et grunnleggende prinsipp og et helt sentralt virkemiddel i Jules Vernes og hans forlegger P.J. Hetzels banebrytende reisebok-serie: «Voyages Extraordinaires»

Vernes skandinaviske reisefortelling har til nå ikke blitt oversatt og utgitt i de landene den beskriver. Her kan Jules Vernes tekst om Skandinavia-reisen leses for første gang på norsk:

[L] Fortsett til underside med oversettelse,
De tre Skandinavia-reisendes lystige misere

Full oversettelse på norsk ved Per Johan Moe – http://www.julesverne.no

———————

[Note 1]
I en informativ introduksjon til boken Backwards to Britain kommenterer Jules Verne-forsker William Butcher forfatterens manuskripter. Her kommer det fram at Verne ofte staver britiske navn på en ”fransk” måte, og at han flere steder tilsynelatende bevisst bytter ut enkelt-bokstaver. Sannsynligvis gjør han dette for å anonymisere personer han omtaler. Dette er arbeidsmåter som kan ha vært benyttet også i Jules Vernes tekster fra Norge, og kan bidra til å forklare noen norske navnegåter. Dette har jeg vært inne på spesielt i artiklene om Norge-reisen og Loddseddelen.

[Note 2]
Angående forsidebildet (gjengitt øverst på denne siden):
Tegningen bak portrettet er hentet fra Vernes dagbok (som også er omtalt  på dette nettstedet) og er laget av Verne selv. Motivet er det lille slottet «Kastellet» på Kastellholmen i Stockholm (fotografi kommer). Dette var noe av det aller første forfatteren så av Norden, da dampskipet «Svea» ankom svenskekysten etter overfarten fra Lübeck i Tyskland.

Publisert on april 17, 2008 at 23:17  Comments Off on Lystig misere  
%d bloggers like this: