Jules Verne -pastisjer

Om romaner på Hetzel-forlaget, av André Laurie
– som egentlig er et pseudonym for den franske forfatteren Paschal Grousset (1844-1909).  I tillegg til å skrive bøker var han også politiker og journalist. Opprinnelig hadde han nok planer om å gå inn i legeyrket, men avbrøt medisinstudiene etter 4 år.

I mange år trodde Jules Verne -lesere og litteraturforskere, at boken L´epave du Cynthia var et samarbeidprosjekt mellom den berømte forfatteren og den langt mindre kjente Andre Laurie, som også hadde blitt ‘oppdaget’ av forlegger Pierre-Jules Hetzel. Nyere forskning har imidlertid avdekket at Verne kun kom inn under siste del av redigeringsfasen. 

 

Det som ikke fremstår klart, er hvordan ideutviklingen for dette verket har foregått. Fra forlagsredaktør Hetzels korrespondanse med sine forfattere har vi sett flere eksempler på at forleggeren har vært aktivt inne, med å gi skriveoppdrag, med utforming av bokmanus, med fortellingenes dramaturgi og ikke minst sluttredigering. Selv sitter jeg med et klart inntrykk av, gjennom inngående granskning av det som faktisk presenteres – både når det gjelder ‘Lotteriseddelen’ og ‘Cynthia’ som ble utgitt i to påfølgende år – at de to romantekstene er bygget over samme lest, og at de begge kan ha blitt kreert av den samme skapende kraft. En teori kan være at dette kanskje har vært en forlags-styrt idéprosess – en redaksjonell plan. Begge bøker er helt klart ‘Vernianske’ i formen, og de har mange fellestrekk – ikke minst dette at de begge har handling lagt til Norge. Det er forøvrig godt tenkelig at slike fellestrekk fremtrer ekstra tydelig, analysert med skandinaviske lesebriller.

L´epave du Cynthia 1885 – Un Billet de Loterie 1886 – Les Exiles de la Terre 1888

«Un pastiche de Jules Verne par Laurie» 
‘Fortellingen L´epave du Cynthia  er en Verne-pastisj’, uttalte Olivier Dumas (1929-2019), tidligere president i det franske Jules Verne -selskapet, om boken (Noël:  2010, s.191). Og faktum er at også andre fortellinger som har blitt kreditert Jules Verne, i virkeligheten er skapt at Laurie. Under min omtale av romanen Vraket etter Cynthia – der Jules Verne oppgis som forfatter sammen André Laurie – kommenterer jeg dette.

Laurie/Grousset var i sin tid deportert fra Frankrike (gr. en alvorlig konfrontasjon med Napoleons nevø), og mens han oppholdt seg i utlandet, bl.a. i London, skrev han ‘Begums 500 millioner’ (Les 500 Millions de la Bégum, 1879) og ‘Sydstjernen (L’Étoile du sud. Le Pays des diamants, 1884). Manuskriptet til disse romanene ble kjøpt av forlegger Hetzel og begge bøkene ble i sin tid faktisk innlemmet i Vernes berømte serie Voyages Extraordinaires (nr. 18 og 25) – med Jules Verne oppgitt som opphavsmann – etter en redigering på oppfordring fra forlegger Hetzel. Sistnevnte bok ble altså trykket året før romanen om Cynthia. I 1885 var Lauries egen karriere kommet såvidt langt (han fikk amnesti og kunne vende tilbake til Frankrike ved starten på -80tallet), at forlaget nok så seg nødt til å kreditere ham på tittelbladet og omslaget.
Enda en månefortelling tiltenkt Voyages Extraordinaires – kreditert Verne & Laurie ?
I etterkant av dette ble det store omveltningen i skrive- og publiseringsprossene i forlaget. Våren 1886, mens Jules Vernes fortelling om ‘Lotteriseddelen’, fremdeles gikk som føljetong i Hetzels familiemagasin, ble Verne involvert i en tragisk skyteepisode, og ble skadet for livet i det ene benet. Meget kort etter døde hans nære venn og forlegger gjennom mange år, Pierre-Jules Hetzel. Deretter overtok dennes sønn styringen i forlaget, og dermed oppfølgingen overfor forfatterne, deriblant Verne og Laurie (Grousset).
     Dette fikk nok flere konsekvenser enn de som gjerne har vært omtalt til nå. Ett element involverer det nevnte ‘samarbeidet’ i forlaget, og som igjen involverer Paschal Grousset, som altså skrev samme type fortellinger som Jules Verne. Det fremgår av korrespondanse mellom Hetzel Sr. og forfatterne, at i året etter – 1887 – var enda en roman skrevet av André  Laurie tenkt inn i bokserien Voyages Extraordinaires. Og til å begynne med var forlagets intensjon at også dette, lik L´epave du Cynthia, skulle krediteres begge forfatterne på forsiden. Verne skal ha vært uenig – og i motsetningen til i tiden da Hetzel senior var forlagsredaktør, ble det denne gangen slik Verne ønsket. Dermed ble Lauries banebrytende månefortelling Les Exilès de la Terre, en fantastisk fortelling med hele 69 illustrasjoner av George Roux, og med en spesielt vakker kartonnering, utgitt av Hetzel junior som et selvstendig bind utenfor serien Voyages extraordinaires og med André Laurie alene kreditert som forfatter. Laurie kommenterer uansett Vernes forfatterskap i et lite forord i bokutgaven: 

«Det er et dristig foretagende å forsøke seg på et tema som allerede har tiltrukket slike forfattere som Cyrano, Swift, Edgar Poe, Jules Verne og mange andre; men la dem kaste den første sten, som midt i mørke høstkvelder aldri har blitt fristet av utfordringen i å forme sine egne drømmer»
— Forfatteren /A. Laurie

Man kunne saktens spørre seg:
Hva om ikke Hetzel junior hadde overtatt ledelsen av forlaget?
– ville Les Exilès de la Terre ha blitt bok nummer 32 i Voyages Extraordinaires, signert Verne & Laurie? 
– eller hva om forlaget hadde gitt til kjenne at ‘Begums millioner’, ‘Sydstjernen’ og ‘Cynthia’ egentlig ikke var skrevet av Verne, men av Laurie ?
– og hva med Le Superbe Orénoque – som vel strengt tatt ikke var Vernes verk, egentlig?
(ref. oppdageren Jean Chaffanjons ekspedisjon i Venezuela i 1886)

Alt dette skjedde omkring årene da Verne og Laurie publiserte fortellingene med innhold fra Skandinavia – ‘Cynthia’ i Nordfjord, ‘Lotteriseddelen’ på Rjukan og som vi skal se, ‘Axel Ebersen’ fra Falun.

Beklageligvis har Grousset/Lauries forfatterskap, som er omfangsrikt og av betydelig kvalitet [L bibliografi], kommet i skyggen av Vernes.
       På Jules-Verne.no er fortellingene med handling fra Norden, og spesielt boken om ‘Vraket etter Cynthia’ viet spesiell oppmerksomhet, ikke minst fordi handlingen starter i Norge og tar leseren med til områdene omkring Nordpolen. Boken ble til under siste del av unionstiden, mens Norge-Sverige hadde felles konge.

Axel Ebersen fra Dalarna
Noen få år senere utga forfatteren enda en roman der handlingen også utspiller seg i Norden, ved starten i grensetraktene, på (i dag) svensk side. Og begge land beskrives, gjennom en fortelling som har flere likhetstrekk med beretningen om den skoleflinke Erik på vestlands-øya Norø, og som ble sendt til Stockholm for å gå på skole. Han hadde ikke-skandinavisk opprinnelse, og ble i voksen alder sendt til Uppsala for å studere.

Et tilsvarende opphav og en lignende dannelsesreise ga forfatteren også til gutten Axel, med det norsk-klingende etternavnet Ebersen. Fortellingen starter i Lysekil på Bohuslänkysten og tar leserne med til Dalarna – og som i tilfellet med Erik, havnet også Axel etterhvert på universitetet i Uppsala for å studere medisin:  Axel Ebersen, le gradué d’Upsala (Paris, Hetzel, 1891). Begge bøkenes hovedpersoner valgte med andre ord den samme utdannelsen som forfatteren. 

Xavier Noël, biograf og ledende ekspert på Groussets forfatterskap, oppgir at Grousset/Laurie skal ha foretatt en research-reise til Norden (august 1890 ?). Opplevelsene da og ikke minst forarbeidet til reisen, kan forklare de mange troverdige detaljene, geografisk og språklig om Norge og Sverige, som vi finner i hans tekster med handling fra Skandinavia.

Boken om Axel Ebersen, ble utgitt som en av flere fortellinger som skildrer utdanningssystemet i en rekke land [liste] gjennom et besøk på et studiested. Viktigheten av skolegang og fysisk forstring er noe Grousset var personlig opptatt av, det forstår vi av hans øvrige forfatterskap. Og denne tematikken vektlegges og er i høy grad en fellesnevner for fortellingene om Erik fra Norø/Cynthia og Axel Ebersen fra Dalarna.

Også forfatterens syn på viktigheten av praksisrelatert læring, erfaringslæring, er fremtredende. Axel er i begynnelsen påfallende uinteressert i skolegang, og hans åpenbare kognitive ressurser kommer ikke til overflaten før han fenges av skolelærerens inspirerende klokketro på opplæring i håndverksfag, parallelt med relevant teoriopplæring i fysikk og naturfagene.  Dette skildres ved at hovedpersonen fristes til iherdig aktivitet gjennom å få gå i gang med byggingen av en seilbåtmodell. Episoden kan godt sies å symbolisere sider ved forfatterens interessefelt, og gjennom fortellingen forøvrig fremkommer hans store kunnskap om det maritime. Faktisk inneholder begge de omtalte fortellingene en sjøreise. Her er det nærliggende å peke på at en av Groussets sakprosautgivelser, nemlig ‘Lystbåtens historie’ – fra året foran:
Le yacht : histoire de la navigation maritime de plaisance (1890), utgitt under pseudonymet Philippe Daryl. [boken kan leses på fransk, her

George Roux, billedkunstner
Som for både Hetzel -forlagets utgave av bøkene L´epave du Cynthia (Paris 1885) og Un Billet de loterie no. 9672 (Paris 1886), laget kunstneren George Roux (1853-1929) en rekke illustrasjoner (28) for ‘Axel Ebersen’. Det var altså den samme kunstneren forlaget benyttet i hele tre romaner med handling lagt til Skandinavia, og som dermed måtte skaffe seg underlagsmateriale til å lage troverdige avbildninger av motiver fra nordiske miljøer. For Un Billet de loterie vet vi han tok utgangspunkt i den britiske kunstneren Robert T. Pritchetts dokumentarbok fra en Norgesreise og ellers reisemagasinet Le Tour du monde. [mer kommer, om ‘Axel Ebersen’, om paralleller til ‘Cynthia’, om Grousset og samarbeidet med Jules Verne og påtenkte bokplaner]

 
Publisert on september 29, 2020 at 10:00  Kommentarer er skrudd av for Jules Verne -pastisjer  
%d bloggere like this: