Mester Antifer

Mirifiques Aventures de Maître Antifer (Paris -1894)

Dansk-(norsk) utgave i 1904 (København-Kristiania)
med tittelen Kaptajn Peter Steens vidunderlige hændelser

På det tidspunktet Jules Verne går i gang med boken som jeg velger å kalle Mester Antifers fantastiske eventyr, har han hatt sine største boksuksesser, og han har nådd en alder av 66 år. Men selv om produksjonen av fantastiske reisebøker skulle fortsette i ti år til, har han sluttet å reise selv. I et sommerhus som sønnen og hans familie har leid ute ved Bretagne-kysten skriver han fortellingen som på mange måter vender tilbake til der han startet med ungdomsboken En overvintring i isen, 30 år tidligere. I Mester Antifers fantastiske eventyr blir vi igjen med en ung mann fra Nord-Frankrike som reiser helt opp til Norge og Norskehavet. Antifers reise til Nord-Europa går via omveier riktignok, og selv om hovedpersonen faktisk løser bokens mysterium etter et besøk på Svalbard, ender ikke ferden der.

Handlingen i historien om Mester Antifer er lang og intrikat. Reisefølget kommer ut for en mengde spennende opplevelser underveis. Jeg velger i denne sammenhengen å ikke referere hele reisefortellingen inngående. I stedet presenterer jeg i detalj det kapittelet hvor kyst-Norge beskrives. Dessverre er det slik at selv om boken foreligger i en tidlig dansk-norsk utgave, så er avsnittene med handling fra Norge nesten utelatt (sterkt forkortet). Disse har jeg oversatt fra den franske originalteksten slik at Jules Vernes tekst om Antifers reise til Bergen, Trondheim og videre nordover nå kan leses på norsk. (Se nederst på siden)

Resyme
Mester Pierre Servan Malo Antifer er en tidligere sjøkaptein som bor på Bretagne-kysten. Etter å ha kommet på land er han blitt litt av en grinebiter fordi han bare går og venter på en formue som han har blitt forespeilet. Sammen med ham i havnebyen St. Malo bor søsteren Nanon og hennes datter Enogate som er forlovet med Antifers nevø Juhel. Ofte kommer den gamle seilerkameraten Gildas Trégomain innom. Gildas har jobbet på kanal-lekter hele sitt liv, og er med sitt stillferdige vesen Antifers rake motsetning:  – den ene en støyende saltvanns-seiler og den andre en rolig, filosofisk ferskvanns-skipper.

Fortellingen om den noe usympatiske Mester Antifer tar utgangspunkt i hans fars eskapader i Midtøsten. Som takk for viktige tjenester har faren for lang tid tilbake blitt lovet store verdier. Disse er midlertidig gjemt unna på grunn av uroligheter i Midtøsten, så Mester Antifer har etter farens død blitt medarving til en verdifull nedgravd skatt.
Antifer har fått overlevert den ene av to koordinater til stedet der verdiene befinner seg – tror han. Med andre ord, han har arvet et gulnet dokument hvor breddegraden til en posisjon er oppgitt: Tjuefire grader og femtini minutter nordlig bredde. Og over dette, oppe i hjørnet av pergamentet står det skrevet med rødt blekk: ”Aldri la gutten min glemme dette”. Samtidig har det blitt lovet at det en dag vil dukke opp en budbringer med den tilhørende lengdegraden. Og det skal være sikkert og visst at saken ikke har gått i glemmeboken. Hvordan han skal få tilgang på denne skatten uten å ha fått komplett posisjonsangivelse, blir et kontinuerlig hodebry for Antifer.

En vakker dag dukker det opp en annen arving med den andre koordinaten. Innehaveren av lengdegradsangivelsen viser seg å være en egyptisk notar fra Aleksandria. Ben Omar, som notaren heter, hevder han handler på vegne av en adelsmann fra Midtøsten. Først forsøker aleksandrieren å by en større sum for å få overta Antifers dokument med hans del av posisjonsangivelsen. Denne har han (Antifer) nemlig voktet seg vel for å utlevere. Motvillig blir begge parter nødt til å innstille seg på å dele verdiene med den andre.

I god Jules Verne-tradisjon med sans for gåter og kryptogram, bærer det så av gårde. Med både lengde- og breddegrad reiser arvingene til det stedet den nedgravde skatten er å finne – tror de. Mester Antifer får med seg både kameraten Gildas og ikke minst den unge nevøen Juhel. Ben Omar har også reisefølge, en mystisk medhjelper som hevder at han ikke forstår fransk. Leseren får vite detaljer omkring både dette og den egentlige identiteten til denne egypteren, som ikke har helt rent mel i posen.

Utstyrt med nøyaktig posisjon og sekstant, drar reisefølget ned til en øy ved Muskat i Oman-gulfen utenfor den arabiske halvøy. Det viser seg imidlertid at ”skatten” på den oppgitte posisjonen bare er enda et dokument. På dette står det oppgitt en ny lengdegrad og navnet på en bankier som de skal oppsøke i Tunis.
Temmelig ergerlig over å ikke finne noen skatt, men bare en ny gåte, fortsetter jakten for Antifer og hans medreisende som nå er blitt konkurrenter om verdiene. Og etter at de har funnet fram til malteseren Zambuco i Tunis, er det et enda større reisefølge som setter kurs for en øy utenfor Vest-Afrika mellom Angola og Kongo.

Heller ikke der et det noen nedgravd skatt, men bare en beskjed om å reise nordover til Skottland hvor det skal finnes informasjon om hvor en tredje øy befinner seg. Her tilspisser konflikten mellom de rivaliserende arvingene seg. Samtidig ser ledetrådene som har ført dem til Edinburgh ut til å være et blindspor. For å komme til bunns i rebusen er de avhengig av en pastor Tyrcomel som av pietistiske grunner har bestemt seg for å ta avstand fra alt jordisk gods. Den skotske nøkkelpersonen i denne ”sporleken” har derfor makulert dokumentet som skulle ha ledet skattejegerne videre. På dette tidspunktet er det full splittelse i selskapet og åpent uvennskap. Arvingene holder ikke lenger sammen. Bestyrtet oppdager franskmennene tilfeldigvis den manglende informasjonen tatovert inn på ryggen av en mann i Edinburgh, som nettopp har blitt utsatt for et attentat av egypterne. Antifer innehar allerede den østlige lengdekoordinaten; femten grader og elleve minutter østlig. På ryggen til den skadede står det tatovert: syttisju grader, nitten minutter nord.
Ruteskipet "Viken" i vestlandsfjord, NorgeAntifer ser umiddelbart at dette er så langt nord som Spitsbergen, og de beslutter å finne seg en rutebåt med kurs for Norge. Med damperen «Viken» kommer reisefølget seg over Nordsjøen og opp langs norskekysten. slik at de derfra kan komme seg videre nordover. Den tredje øya de må innom for å nå fram til formuen, ser ut til å befinne seg like utenfor Sørøst-øya i Svalbard-arkipelet.

Vi får under den siste del av reisefortellingen høre om Bergen, Trondheim, Lofoten og Hammerfest. Fra Finnmark og opp i Barentshavet er det skipper Olaf med den norske skuta «Kroon» på hundre tonn, som frakter de franske reisende over til Svalbard/Spitsbergen. Vel framme på øya finner de heller ikke her noen skatt, og et nedgravd dokument som skulle ha besvart hele gåten, er nesten uleselig. Skattejegerne fra Frankrike, Egypt, Tunis og Skottland må alle dra hjem med uforrettet sak. På et nesten utvisket brev som de har med seg tilbake fra Spitsbergen står det praktisk talt bare igjen noen stikkord:
«Beliggenhet – Geometrisk lov – Pole» (fransk: dvs. pol eller påle)

Etter lang tid er det Juhels elskede Enogate som plutselig finner ut av mysteriet, mens hun sitter og snurrer på en globus hjemme i St. Malo. Det Enogate oppdager ved hjelp av globusen er at alle de tre øyene (ved Muscat, Vest-Afrika og Spitsbergen) de har besøkt ligger langs periferien av en sirkel. Juhel og Enogate spekulerer på om skatte-gåten mener å fortelle at formuen ligger nedgravd på det stedet som blir senter-aksen, altså «pålen» i denne sirkelen. Ved hjelp av geometriske prinsipper konstruerer de seg matematisk fram til en kartskisse med de tre øyene de har besøkt. Ved å trekke en linje mellom hver av øyene, kan de finne det som må være sentrum i sirkelen. De trenger bare å reise opp en normal (90 gr.) midt på to av linjene som forbinder øyene. [se kart-animasjon] I skjæringspunktet til disse normalene ligger sentrum i sirkelen. Juhel finner at stedet befinner seg mellom Italia og Tunisia i Nord-Afrika et sted.

I middelhavet mellom Sicilia og Cap Bon, den nordligste odden i Tunisia, ligger den lille øya Pantelleria. Og de kommer fram til at den aktuelle posisjonen befinner seg like utenfor denne øya. Hit reiser de så raskt som råd er. Mens de leter i sjøen ved riktig posisjon, treffer de en lokal fisker som de spør til råds. Denne gamle fiskeren kan fortelle at nettopp her lå engang «Grahams» -øya, som ved et vulkanutbrudd for lenge siden hadde sunket i havet. [N1]

Vi får så høre om at skatten til Antifers far ble nedgravd på 1820-tallet og at hele øya med den gjemte skatten  sank i havet i 1831 slik at formuen ikke lenger er mulig å nå. Fenomenet som omtales her refererer til en reell hendelse, og stedet har blitt betegnet med flere navn; Grahams-øya , Julia øya, Hothams øya, Ferdinandea eller Nerita.
Antifer og hans følge må reise hjem til St. Malo igjen uten skatten. Det er en mager trøst at en dag i fremtiden, sies det, vil øya stige opp av havet igjen.

Bakgrunn for boken
Bokens fortelling tar oss med på en lang reise i Asia og Afrika. Til slutt ender det hele i middelhavet, i et område Jules Verne kjenner godt fra egne seilturer. Sitt siste skip St. Michel III solgte forfatteren av ulike grunner 10 år før boken om Antifer ble skrevet. [N2] Nå lar han enda en gang et norsk skip som heter «Viken» være transportmiddelet som frakter hans romanpersoner nordover. Den unge Juhel fra Bretagne blir med sin eksentriske onkel på en kjempelang reise, østover, vestover, sydover og så nordover, i et år hvor Jules Verne selv holdt seg helt og holdent innenfor Frankrikes grenser. Reisen er som et selvbiografisk livs-resyme. Her er det elementer vi kan kjenne igjen fra andre Verne-fortellinger med tilknytning til Norge. «Viken» var navnet på dampskipet Jules Verne selv reiste med over til Norge i 1861. Og det samme navnet lånte forfatteren da han 25 år senere skulle døpe fiksjons-skuta i boken om Loddseddelen [L]. Det var fiskeskøyta «Viken» den norske fiskeren Ole Kamp arbeidet på og som senere ble borte på sjøen.
I boken om Mester Antifer dukker altså «Viken» -navnet opp igjen. Reelt har det gått 33 år av forfatterens liv, men i Jules Vernes verden har det tilsynelatende bare gått ett år. I juli 1862 forteller romanen om Antifer at ruteskipet «Viken» fra Edinburgh bringer unge Juhel sammen med Mester Antifer inn til vestlandsbyen Bergen. Og derfra fortsetter nevø Juhel sammen med sin onkel Antifer og lekteskipperen Gildas videre til Trondheim, Nordkapp, Barentshavet og Svalbard. Og enda en gang i en Verne-fortelling sørger forfatteren for å omtale malstrømmen (tidevannstrømmen) oppe ved Lofoten. [N3] Vi ser her linjer bakover til hans tidlige forfatterskap og reise-ideer.

Forkortede oversettelser
Mange oversettelser av Vernes bøker, også de skandinaviske, er sterkt forkortede. Romanen om Mester Antifer er et slikt tilfelle. I Nordisk forlags utgave fra 1904 som har fått navnet Kaptajn Peter Steens vidunderlige hændelser, er "Peter Steens vidunderlige hændelser", Nordisk forlag, Kristiania-København 1904tekstelementer som ville interessere norske lesere utelatt. Det er nærliggende å tenke seg at oversettelsen ikke har tatt utgangspunkt i den komplette franske teksten. Sannsynligvis har oversetteren arbeidet med en allerede forkortet utgave fra et annet land. For, siden boken var forberedt for utgivelse i Kristiania, skulle en tro at omtale av skandinaviske detaljer ville bli valgt ut dersom oversetteren kjente til dem.[N4]
I en engelsk oversettelse fra like før forrige århundreskifte ser vi også at store deler av Vernes beskrivelse av seilasen langs norskekysten er utelatt. I tillegg tar oversetteren seg friheter ved å døpe om ruteskipet «Viken» til «Viking». I Nordisk forlags 1904-utgivelse, er oversettelsen enda mer løsrevet fra originalen. Handlingen er gjenfortalt i en så forkortet og omskrevet form at den nesten fremstår som ugjenkjennelig. Og det franske reisefølget gis dansk-klingende navn. Hovedpersonen heter Peter Steen, og han har med seg Povl og Onkel Jacob. Noe av teksten preges av nokså fri dikting rundt Vernes historie, og beklageligvis for et norsk publikum utelates blant annet passasjer som beskriver Tromsø og Trondheim med Nidarosdomen og Nidelven.

Omdøping av skip og romanpersoner
Omdøping av sentrale navn fra boken kan i slike tilfeller få store konsekvenser for leserens mulighet til å gripe forfatterens eventuelle underliggende budskap. Navnet Viken har som nevnt blitt benyttet ved flere anledninger og stammer temmelig sikkert fra forfatterens egne reiseminner med dampskipet «Viken» fra Gøteborg og opp Oslofjorden under Skandinavia-oppholdet i 1861. Han lar også de reisende i romanen sjekke inn på hotell Scandinavia når de går i land i Bergen. Et hotell med dette navnet besøkte Jules Verne selv også, både i Drammen på Kongsberg. [L-dagbok]
Skjulte selvbiografiske opplysninger ligger innbakt i hele persongalleriet også i boken om Mester Antifer fra Bretagne-kysten. Hans fulle navn i boken er Pierre Servan Malo Antifer. I nærheten av hjemmet hans i havnebyen St. Malo, bor også kameraten Gildas og søsterdatteren Enogate, som er forlovet med nevøen Juhel. I alle disse egen-navnene ligger det koblinger til stedsnavn langs kysten der forfatteren satt og skrev romanen. Fra sønnens leide sommerhus på Bretagne-kysten, kanskje med utsikt til sjøen, er det ikke usannsynlig at Jules Verne fikk inspirasjoner til de fantasifulle navnene for hovedrolleinnehaverne. Og som vi skal se later det til at alle sentrale boknavn stammer fra dette området.

For meg selv ”ringte det en bjelle” da jeg for noen år siden studerte sjøkartet for Den engelske kanal under forberedelsene til en lengre seilas. Ved en odde like utenfor Le Havre står et fyrtårn høyt oppe på en klippe. Dette er Cap Antifer. Ved nærmere kartstudier av kysten på den franske siden av kanalen finner vi igjen flere navn fra romanen om ”Capitaine” Antifer. På rekke og rad langs nordvest-kysten av Frankrike ligger fyrlyktene på de mange odder og nes; St. Gildas, St. Enogate, St. Malo, St. Pierre, St. Servan og Cap Antifer [K]. Her ligger altså navnene til alle de sentrale Cap Antifer ved Le Havre i FRankrike, 2009 PJMoepersonene i romanen. I dette siste geografiske navnet, som da er grunnlaget for navnet til hovedkarakteren, ligger det også en medbetydning ved et underliggende ordspill. Men Jules Verne har valgt å tone ned denne dobbeltbetydningen, i det han unnlater å omtale kaptein Antifer som «Capitaine». Han gir ham heller navnet « Mâitre », men fyr-odden (kapp) Cap Antifer [se bilde] er jo snublende nær sjømannstittelen Cap(itaine).

Til sist har vi forfatterens eget navn Jules. Selv stammer han jo også fra Bretagne-kysten. Og i navnet til Antifers nevø Juhel, skjuler forfatternes eget navn seg. Det er grunn til å anta at vi her igjen har å gjøre med hans egen reisedrøm og et tilbakeblikk; Jorden rundt og til verdens ender. Han vokste opp i en havneby, og drømte om å bli med et skip ut i verden og se fjerne strøk, ikke minst  i nord. Det oppnådde han også, både i virkeligheten og gjennom boksidene i les Voyages Extraordinaires. Akkurat som Juhel i romanen var han selv unggutten fra Bretagne som reiste på kryss og tvers i verden, for så å ende helt oppe ved ishavet.

Jules Vernes betydning for all senere populærkultur
Til kommentaren om onkel/nevø –forholdet er det naturlig også å henlede oppmerksomheten på en viktig side ved Vernes forfatterskap, som gjør ham til en gudfar innen populærlitteratur generelt, snarere enn en science fiction–foregangsmann, slik mange kaller ham. Gjennom romanteksten vil nok leseren helst identifisere seg med Juhel og hans reiseopplevelser, snarere enn med onkelen som fremstilles temmelig vanskelig og lite omgjengelig. Et helt tilsvarende onkel/nevø -forhold konstruerte Jules Verne også i fortellingen om Reisen til jordens indre hvor nevøen Axel blir med sin onkel, den irritable professor Lidenbrock, ned i en vulkan på Island og videre ned gjennom rom og tid. I fortellingen om Antifer, blir nevøen Juhel med sin onkel på en lang reise mellom flere kontinent. Phileas Fogg og hans  kammertjener Passepartout som reiser jorda rundt på to måneder og to uker, er et annet analogt eksempel, selv om det her ikke foreligger et genuint familieslektskap.

Med dette litterære grepet lanserer forfatteren et fortellerkonsept som senere er kopiert av andre forfattere i et utall historier innen populærkulturen. Leseren får et identifikasjonsobjekt som kan stille den eksentriske eksperten de spørsmålene leseren trenger svar på, og dette gir forfatteren mulighet til å la hovedpersonen få briljere med elegante utlegninger. I Vernes tilfelle vil dette gjerne si naturvitenskapelige nyvinninger innen samtidens forskning. «Elementært min kjære Watson» – lot Arthur Conan Doyle sin Sherlock Holmes overbærende kommentere da han noen år senere tok denne fortellermåten et skritt videre, som modell for all senere kriminallitteratur. Jules Verne er ikke skaper av dette fortellergrepet, tradisjonen med «heltens fortrolige», har vi møtt både i Don Quijote (Cervantes 1605) og i Shakespeares Hamlet. Men den omfagsrike roman-katalogen til Jules Verne gjør allikevel at han har blitt skoledannende. Verne har vært en av verdens aller mest oversatte og leste forfattere [N1].

Ikke minst innen tegneserie og film ser vi spor etter Jules Vernes betydning for all senere populærkultur, som norm-skaper og modell for fortellergrep som senere har blitt klisjeer: I forgrunnen har vi en ubehøvlet original slik som kaptein Nemo eller Antifer. Forfatteren ustyrer så leseren med en reiseleder eller et identifikasjonsobjekt, en ikke alt for selvstendig representant for oss mottagere som trenger svar på en rekke forhold. Disse litterære grepene kan synes selvfølgelige og nokså slitte i dag, men de var en innovasjon da roman-formen var nokså nyfødt og den fantastiske litterære sjanger var i støpeskjeen.

Et sentralt punkt her er ellers de ikke helt tette familiære bånd karakterene i mellom. Vi opplever sjelden et far/sønn eller mor/datter – forhold i den fortellersjangeren som Jules Verne skaper her. Og denne tradisjonen videreføres konsekvent i Walt Disneys Andeby. I Donald og Mikkes by finnes ingen far-sønn eller mor-datter relasjoner. All samhandling mellom voksne og barn beskrives enten som tante-niese eller onkel-nevø –forhold.
Og som hos Verne er det ofte nevøene som leseren kan og skal identifisere seg med. I de lange spennende historiene i tegneserien om Donald Duck, med ekspedisjoner til fremmede verdensdeler, er det Ole, Dole og Doffen som alle barn egentlig sammenligner seg med. Det er nevøene leserne skulle ønske de selv var, når de blir med sine meget spesielle onkler Donald og Skrue, til eksotiske, fjerne strøk. Og helt analogt Vernes fortellinger viser ofte nevøene seg å være de mest ansvarlige. På denne måten representerer de rollefiguer som leseren kan identifiserer seg med. Tegneserien om Tintin kan også sies å ha intertekstuelle koblinger til Vernes univers. Jules Verne-kjennere har kommentert at hver og en av de episke Tintin serieheftene enten om reiser til månen, til mystiske øyer eller i undervannsbåt, har forside-illustrasjoner som ligger tett opp til Vernes bok-illustrasjoner. Hergé (Georges Remi), skaperen av Tintin seriene, skal ikke ha vært villig til å kommentere denne sammenligningen.

Jeg har heller ikke lest noen kommentarer fra Walt Disney-konsernet eller dets tegneserieskaper Carl Barks, til en slik arv som jeg omtaler her. Men kanskje det ligger en anerkjennende «takk for lånet» -gest,(i det minste fra den norsk/danske oversetter-redaksjonen) når Andebys politimester Fiks, i norsk språkdrakt, utstyres med det samme navn som Jules Vernes verdenskjente politidektiv fra 1872. Phileas Foggs reisefølge fra Scotland Yard, jorda rundt alle de 80 dagene het jo Mister Fix.


animasjon som viser et utvalg illustrasjoner fra boken

Nyoversatt utdrag fra originaltekst
(som aldri før er publisert i Norden)
«Til slutt, 7. juli om morgenen gikk «Viken» fra kai, med Antifer og hans følge ombord.
Kort fortalt, to dager senere, etter en overfart uten problemer, gjorde dampskipet landkjenning med det høye norske landskap, og omkring klokken tre på ettermiddagen ankom de havnen i Bergen. […] Frakteruten som trafikkerer Nordkapp var ventet om to dager.
Men disse 36 timer føltes ultra-lange for ham [Antifer], på samme måte som for Zambuco, bankieren. Ingen av dem var villige til å forlate sitt rom på hotell Scandinavia. I tillegg så regnet det, for, viser det seg, det faller regn tre av tre dager i Bergen, som befinner seg nede i et basseng dannet av de omkransende fjell. Her skapes Bergenserne.
Dette forhindret ikke båtsmannen og Juhel fra å bruke fritiden til å ta en rundtur i byen. […]
Vi må bare konstatere at dette å ikke ha fått utforske det fantastiske Edinburgh, ikke kunne kompenseres ved en rundtur i Bergen, som er en av de viktigste byer i det Hanseatiske samvirke. Det er ikke noe spesielt interessant å anføre, enn at det finnes et enormt fiskemarked der. Det må medgis, at aldri hadde Gildas Trégomain opplevd så mange sildetønner, en slik fremvisning av all torsken, fisket blant Lofot-øyene, eller det tilsvarende lager av laks, hvis forbruk er anseelig i Norge. I tillegg denne karakteristiske odør, ikke bare omkring kaiene, langs noen hundre farkoster, ikke bare umiddelbart utenfor de høye husene hvor det foregikk fiskeforedling, men også inne i flotte forretninger med antikke juveler og veggtepper, isbjørn- og svartbjørn-skinn, selv inne i museet, de spredt anlagte villaer utover de to fjordarmer, som en smal landtunge adskiller fra en stor innsjø, omkranset av pittoreske landsens hus!
For å si det kort, Gildas Trégomain og Juhel hadde fått et tilstrekkelig overblikk over byen og dens omgivelser, da dampbåten, grytidlig den 11. juli ankom for sitt stopp i Bergen. Klokken ti dro den av gårde igjen med sin turist-last, ivrig etter å nyte midnattsolen over Nordkapp. Dette fantastiske fenomen var likegyldig for Mester Antifer, bankieren Zambuco og notaren Ben-Omar, som lik sedvanlig lå sjøsyk på køyen i lugaren.

En sjarmerende sjøreise var det imidlertid «Viken» foretok, idet den strøk langs Norges kyst med de dype fjorder, sine blinkende isbreer som noen steder går helt ned til sjøen og de bakenforliggende fjell hvis topper lå skjult i arktisk tåke.
Det som irriterte Antifer mest, var den stadige stoppingen, for å tilfredsstille nysgjerrige turister.[…]
Reisefølget måtte imidlertid innordne seg at ruteplanen skulle følges. Antifer ble derfor nødt til å ta en stopp i Trondheim, st Olavs gamle by, mindre betydningsfull enn Bergen, men kanskje enda mer interessant.
Man vil nok ikke bli forbauset over at Mester Antifer og Zambuco hadde nektet å gå fra borde. Når det gjaldt Gildas Trégomain og Juhel, benyttet de landligget til å utforske byen. I Trondheim, om turistenes øyne ble tilfredsstilt til en viss grad, gjorde deres føtter det ikke. Gatene kunne likeså godt vært brolagt med knuste flasker, så skarpe var gatesteinene.

«Skomakerne må hurtig tjene en formue i dette landet» sa båtsmannen dømmende, mens han forsøkte å unngå å få ødelagt skoene. Det eneste sted de to vennene kunne finne et akseptabelt underlag å gå på var under katedralens hvelvinger, hvor kongene, så snart som de var blitt kronet til konge av Sverige i Stockholm, kom for å bli kronede konger over Norge her i Trondheim. Juhel merket seg at om så dette romansk-gotiske monument kunne trenge omfattende reparasjoner, så hadde det ikke desto mindre reell historisk verdi.

Etter å ha besøkt katedralen grundig og samvittighetsfullt, og deretter den store kirkegård som omkranser denne, etter å ha gått langs den brede Nidelven, hvis vann som stiger eller synker i takt med sjøens flo og fjære, og som overrisler byen blant lange stokkverk av tre som tjener som kaianlegg, etter liksom tidligere, å ha kjent litt på den ramsalte odøren fra fiskemarkedet, den i Trondheim kunne ikke hamle opp med den i Bergen, etter å ha krysset grønnsaksmarkedet, hvor nesten alt var sendt over fra England, tilslutt etter å ha tatt en runde over til den andre siden av Nidelven til bebyggelsen der som omkranser en gammel festning, returnerte Gildas Trégomain og Juhel ombord, ganske utslitt.»     – Jules Verne 1894 [F]

Den omstendelige fortellerstilen (med meget lange setninger) er forsøkt direkte gjengitt.
[Oversatt PJMoe http://www.julesverne.no]

.
-til toppen-

Advertisements
Publisert on april 18, 2008 at 00:22  Comments Off on Mester Antifer  
%d bloggers like this: