Overvintring i isen

Un Hivernage dans les Glaces – 1855
Boken er ikke utgitt på norsk

"A winter amid the ice"  - London: Sampson, 1876

Tidlig bok om nordmenn og det nordlige
Jules Verne skrev allerede som 27-åring fortellingen om en overvintring langt nordpå. Det var et besøk hos hans onkel i fangst- og fiskerbyen Dunkerque som inspirerte til boken. Dette stedet helt på grensen til Belgia ligger strategisk godt til som utgangspunkt for havfiske og fangstreiser langt av sted . Havnebyens plassering helt nederst i det vestre hjørnet av Nordsjøen ga den unge Verne rik anledning til å drømme seg nordover dit mange franske fangstekspedisjoner gikk. Vi vet at Verne var interessert i skip og kystkultur, etter å ha vokst opp i havnemiljø på en øy i et elvedelta ut mot Biscayabukta, ikke langt fra Nantes. I Dunkerque så Verne Nordsjø-skutene ligge på rekke og rad. Skipene herfra kom hjem med fangst både fra Grønland og Norskehavet. Men noen kom ikke tilbake, og slik var det i alle fiskehavner. Engstelige koner og mødre ventet noen ganger forgjeves på forsinkede fangst-skuter. Jules Verne skildrer en slik historie.

En reise fra Nord-Frankrike til Norge og Grønland
"En overvintring i isen", hundeslede-ekspedisjon I starten på fortellingen hører vi om handels-skipet «Jeune-Hardie» som er ventet tilbake til Dunkerque etter et tokt langs norskekysten, lastet med tømmer, jern og tjære. Skipet er meldt inn til havn etter å ha blitt observert langt ute. Rederen Jean Cornbutte, som har hatt sin sønn Louis om bord som skipper, skynder seg til den lokale presten på stedet for å ta ut lysning til bryllup. Det har tidligere vært avtalt at så snart skuta kommer til havn neste gang skal det feires bryllup for Louis og Jean Cornbuttes niese Marie. Forferdelsen er stor når skuta kommer tett oppunder land. Da blir det heist et sort flagg om bord, som er tegnet på sorg. Det viser seg at skipperen Louis ikke er med tilbake, og at nestkommanderende på skipet, André Vasling, er skipsfører under hjemseilasen.
.
"En overvintring i isen", på GrønlandBesetningen rapporterer at da skuta befant seg i nærheten av Værøy utenfor Lofoten, oppdaget de et annet skip som hadde problemer i uværet som var i ferd med å bygge seg opp. Skipper Cornbutte satte derfor en lettbåt på vannet. Sammen med noen utvalgte besetningsmedlemmer ville han ta seg over for å undersøke hvorfor det andre skipet drev for vær og vind. Begge skutene lå nå i ugunstig posisjon like i nærheten av en meget kraftig tidevannsstrøm som er kjent for å lage voldsomme strømvirvler ved Lofotodden. [L Malstrøm]
Kaptein Louis Cornbutte greide aldri å komme seg om bord igjen, og «Jeune-Hardie» måtte komme seg vekk for ikke å bli tatt av dragsuget.

I Dunkerque beslutter rederen Jean Cornbutte å utstyre skuta på ny for å legge ut på leting etter sønnen langs norskekysten i Bodø-området. De håper at vestaværet som raste uværsdagene kan ha blåst den forulykkede farkosten over til fastlandet. Sjømannen som opprinnelig var skipets nestkommanderende, André Vasling, blir overstyrmann også for denne turen. Reder Jean reiser selv som skipsfører og hans niese Marie blir også med om bord, trass advarsler om at dette kan bli en barsk reise for en kvinne. Ferden nordover går innom Færøyene hvor de for sikkerhets skyld forhører seg om eventuelle skipbrudne, og deretter setter de kursen over til Nordland. Søket langs kysten er resultatløs, men i Bodø får de nytt håp. Myndighetene viser dem en flaske med en nødmelding som har drevet i land:

Flaskepost, illustrasjon fra "kpt. Grants barn"”Den 26. april ombord på«Froöern», etter å ha blitt praiet av langbåten fra «Jeune-Hardie» driver vi nå med strømmen  opp mot isen!  Gud være oss nådig!”   [F]

Lete-ekspedisjonen fatter nytt håp, ettersom de savnede ser ut til å være sammen med nordmenn ombord på en fangstskuta med navnet «Froöern». Vasling som hele tiden har ment at de bør søke også vestover mot Island, gjør skuta klar for et opphold i ishavet. Fra Bodø får de med seg sleder og annet utstyr for å greie seg på land i snø og is. Reisen er lang og strabasiøs og ender mot slutten av året ved Grønland. Her innser de at de snart blir nødt til å slå seg til for vinteren. Dette er ikke uten problemer med tanke på matmangel og kulde. På en fangsttur for å finne noe spiselig støter de utrolig nok på den norske ishavsskuta «Froöern», som nå bare er et innefrosset vrak.

Animasjon reiserute, "En overvintring i isen"

Kart-animasjon

Sammen med nordmennene er de franske savnede. Det blir selvsagt stor gjensynsglede, men hele gruppen må nå klare seg sammen i ekstreme omgivelser. Det oppstår en del splid og krangling, ikke minst om den unge Marie, som overstyrmann Vasling har fått et godt øye til under overfarten.
Dermed er det duket for konflikter. Et uro-moment er også de norske fangstmennene. Selv om de er en ressurs når det gjelder å mestre forholdene i isødet, er de nokså primitive i sin væremåte. Det blir slåsskamper på liv og død både mot isbjørn og norske ”villmenn”.
Når våren kommer begir selskapet seg sydover til Frankrike via Jan Mayen, og det hele får en lykkelig slutt.
.
«Jean Cornbuttes plan fulgte en naturlig rute. Han ville starte søket fra Færøyene, der nordavind kanskje kunne ha brakt de forliste. Etter å ha forvisset seg om at de ikke hadde kommet til havn i dette området, kunne de innrettet søket utover Norskehavet. Deretter burde de lete langs hele vestkysten av Norge fram til Bodø, i området nærmest forliset. Hvis det ble nødvendig kunne de fortsette videre derfra.
André Vasling tenkte, i motsetning til det kapteinen bestemte, at de heller burde undersøke kysten av Island, men Penellan bemerket at stormen hadde stått på fra vest da ulykken skjedde. Og i håpet om at de ulykkelige ikke skulle ha blitt trukket ned i avgrunnen av Malstrømmen, gir denne vinden grunn til å anta at de befant seg ved kysten av Norge.»
[F]
[ov.PJM] -Jules Verne 1855

"Hivernage dans les glaces" - Paris: Hetzel 1874

Bakgrunn for boken
Boken En overvintring i isen kom ut i 1855. Før dette hadde Jules Verne bare skrevet noveller, stykker for musikkteater og noe lyrikk. Han hadde enda ikke møtt forleggeren P.J. Hetzel som skulle gi ham en innbringende bokkontrakt og stor berømmelse med serien Voyages Extraordinaires. Så da Verne seks år etter utgivelsen av En overvintring i isen var på reise i Skandinavia, var det en ukjent forfatter som skrev seg inn på hotell og gjestgiverier. På hotell Phønix i København ble han registrert som Advocat Werne. [L  dansk Jules Verne selskap]

Illustreret Folkeblad, København 1857 - Det går an å "bla" i teksten

Nordens første Verne-utgivelse

Men Vernes bok fra det kalde nord om overvintringen på Grønland, var på dette tidspunkt allerede oversatt og publisert i Danmark. Paa isen er den første Jules Verne -utgivelse i Norden. Den ble trykket i magasinet Illustreret folkeblad i København i 1857, bare to år etter utgivelsen i Paris.
[L-bokscan]

I 1874 kom fortellingen i svensk bokutgave som del av en novellesamling. [N 1] I Sverige fikk fortellingen navnet En Øfvervintring i Polar-isen.

Boken kan godt sees som en forløper til et av Vernes hovedverk, om Kaptein Hatteras´ reise til nordpolen i 1864. Konseptet er tilsvarende, vi møter en gruppe mennesker som må klare seg tett sammen ute i naturen, i et ugjestmildt miljø. Det ukjente og truende ved naturen understrekes tidlig i boken ved beskrivelser av en fryktet malstrøm utenfor Norge som Verne senere fletter inn i flere bøker, også i Hatteras-boken. [N 2] Men Nordpol-boken om Kaptein Hatteras er i mye større grad realistisk gjennomarbeidet og inneholder en mengde naturvitenskapelige bakgrunnsfakta. På denne måten realiserer forlegger Hetzel og forfatter Verne sin bevisste litterære plan. De ville spre kunnskap gjennom engasjerende reiselesning.

Eksotisme – orientalisme
Et særtrekk ved En overvintring i isen, er at boken nok er skrevet med begrenset kunnskap om Norge og Nordområdene. Det er nokså påfallende i teksten hvordan landet fremstår eksotisk, ukjent og forlokkende. Jules Vernes beskrivelser av de norske fangstmennene, gjør dem kanskje ekstra naturnære og ”ville”. Denne måten å omtale mennesker fra fremmede land på kjenner vi igjen fra urbefolknings-beskrivelser i en rekke Robinson Crusoe -lignende romaner fra forfattere som vi vet at Verne var inspirert av. Og i likhet med disse robinsonadene fra varme land, er dette fortellinger om hva som skjer når mennesker blir nødt til å greie seg innenfor et avgrenset område. Jules Verne lager ingen romantisk og problemfri sydhavsidyll.  Han beskriver hvordan det blir maktkamp eller krangel, og diskuterer indirekte om det er rettferdig at den sterkestes rett skal gjelde.

"Ville" nordmenn med kniv i (!)«Ville» nordmenn med kniv

“Ikke bare hadde han [Louis, den franske ”helten”] måttet kjempe mot elementene, men også mot det stygge temperamentet til de to norske sjømennene, som skyldte ham sitt liv. De var som ville, nesten helt utilnærmelige overfor de mest naturlige følelser.“ […]
” Jocki og Herming var de eneste norske sjømennene som var igjen på skipet «Froöern»” [F] – Jules Verne 1855

Her ser vi at Jules Verne har gitt de norske romanpersonene de nokså unorske navnene Jocki og Herming. Navnet han velger for det norske skipet er «Froöern». [N 3] Disse valgene understreker forfatterens distanse til Norge og manglende kjennskap til lokale forhold den gang. Boken ble skrevet da han var ung, fersk og urutinert prosaforfatter. Sannsynligvis er han klar over disse begrensningene selv. Vernes erkjennelse av utilstrekkelig bakgrunn for å skrive troverdig om Norden og nordboere, antar jeg er en av hovedgrunnene til at han var så oppsatt på å reise nordover. Han dro til Skottland fire år etter utgivelsen av En overvintring i isen, og til Skandinavia og Norge i 1861.
.
Når Jules Verne så kommer til de nordiske landene, ser vi at han tydeligvis ikke er så oppsatt på å lage en roman ut fra opplevelsene. Det går mange år før det kommer noen bok som bygger på disse opplevelsene. På denne måten kan det se ut som om Jules Vernes hensikt snarere var å samle troverdig bakgrunnsmateriale for hans øvrige bøker om de kalde utkantstrøkene av Europa, som han satte igang med kort etter norgesreisen. [N 4]
.
I artikkelen om orientalisme i Vernes bøker kommer jeg mer inn på hvordan han beskriver annerledeshet og det fremmede. I flere bøker skildrer forfatteren det positive ved å besitte opprinnelige naturlige menneskelige egenskaper. Samtidig ser vi i beskrivelsene hvordan alt måles ut fra hans franske velsiviliserte ståsted, slik at det fremmede gjøres enda mer eksotisk enn hva som kanskje strengt tatt var reelt.

Et annet sentralt punkt ved boken om En overvintring i Isen er at denne fortellingen fra Vernes unge år symboliserer forfatterens egen drøm om å foreta en sjøreise fra det hjemlige Frankrike og  nordover -i likhet med flere av hans andre Norge-relaterte historier.

animasjon, Overvintring i isen, 1855animasjon som viser et utvalg illustrasjoner fra boken

.
En komplett samling av illustrasjonene til fortellingen som ble laget for ulike romanutgivelser vises på undersider:
Fra 1855, tegnet av J.-A. de Beauce
Fra 1874, forlaget J.Hetzel & Cie i Paris, tegnet av Adrien Marie 
Fra ca. 1919, en spansk utgave fra Barcelona (ukjent kunstner)
.
-til toppen-


Advertisements
Publisert on april 17, 2008 at 21:53  Comments Off on Overvintring i isen  
%d bloggers like this: