Paradisbakkene

«Valle de Paradis» – Paradis dalen – Paradisbakkene

I 2011 er det 150 år siden Jules Verne reiste til det “eksotiske” Norge for å oppleve spektakulære landskap og naturnære mennesker. Inntrykk fra denne reisen fikk stor betydning for den veien forfatterskapet tok i tiden etter. I årene før 1861 hadde Jules Verne bare skrevet for musikkteater, dikt og kortere fortellinger. Nå tok han sjansen på å skrive fantasifull prosa fra ukjente, fjerne strøk.

Ikke lenge  etter hjemkomsten fra Norge, fikk Jules Verne antatt manuset til sin første lengre reiseroman. Dette ga ham bokkontrakt og boken ble det første bindet i det som skulle bli suksess-serien Voyages Extraordinaires. Denne fortellingen skildrer en oppdagelsesreise ved hjelp av luftballong, og gjennom denne skildrer han utforskingen av Afrikas, til da ukjente indre.

I de romanene han skrev like etter reisen i Norden, retter han blikket mot de få gjenstående uoppdagede strøk av verden; landområdene omkring polene. Fra 1864 skriver han med utgangspunkt i Island og Snorres norske kongesagaer, om en reise inn i jordkloden. Kort etter beskriver han en oppdagelse av Nordpolen [Kpt.Hatteras, 1864], han lanserer ideen om en måneferd, og han skriver (7 år før den berømte Jorden rundt på 80 dager) om en jordarundt-reise langs den 37. breddegraden, på leting etter den savnede sjøkapteinen Harry Grant [Kaptein Grants barn, 1865]. I hver og en av disse tidlige romanene flettet Verne inn kommentarer som referer til Norge. Senere skulle det komme også lengre tekster hvor Norge omtales – ikke minst romanen om Loddseddelen (1886), der handlingen i sin helhet foregår i Norge. Denne boken ble publisert først 25 år etter at forfatteren selv reiste gjennom fylkene nær Oslo-fjorden, og her skildrer han blant annet det fruktbare området øst for Drammen; Paradisbakkene i Lier.

Høyst sannsynlig er det sin egen reise fra Drammen til Christiania i 1861 han beskriver i romanteksten.

“Ferden gikk utover en vei langs rekker av rognebærtrær, med sin korallrøde frukt. Og de kom så inn i en tett furuskog som omkranser ”Paradis-dalen”, en fantastisk solfylt forsenkning i landskapet. med åser bakenfor hverandre, helt ut mot horisonten i det fjerne. Så dukker hundrevis av bakker opp, de fleste av dem med et hus eller en gård på toppen.” – Jules Verne, Loddseddelen, 1886  [F5]

I sin dagbok fra 1861 omtaler ikke Verne spesifikt hvordan han etter dagene ved Rjukanfossen og Gaustatoppen kom seg tilbake til hovedstaden gjennom Telemark og Buskerud.  Tidsskjemaet indikerer imidlertid at han reiste landeveien og ikke benyttet kystrute, slik han omtalte om reisen den samme strekningen uken før. Og mye tyder på, når vi ser hvilken plass han gir Paradisbakkene i to romaner, at han fra Bennetts diligence «Alliancen», sørget for å se med egne øyne det vi vet han leste om i reiseskribent Paul Riants artikkel fra det samme vakre landskapet i det franske magasinet Le tour du monde:

“Det er tre ”lieues”  fra Sandvika til vi kommer til utkanten av Paradis, “Paradis-Bakke”. Dette navnet har stedet fått etter den vakre utsikten som kan nytes oppe fra toppen. Herfra kan øyet favne både fjorden og Tiri-sjøen [Tyrifjorden], forent gjennom denne dalen ved Drammen, fruktbar, dyrket og med sagbruksdrift tilknyttet velstående gårder.”
– Paul Riant, Le tour du monde, 1860 [F6]  [1 lieu=3-4km]

Det gikk altså 25 år før opplevelsene fra Norge ble til en egen romantekst; Un billet de loterie (Loddseddelen), men det er påfallende at Verne allerede fire år etter Norges-reisen, følte behov for å omtale sine gripende reiseinntrykk gjennom romanen Kaptein Grants Barn. Dette indikerer at opplevelsene i Norge hadde satt spor, og at han derfor ville gi uttrykk for dette gjennom en tekst, selvom denne egentlig foregår på den andre siden av kloden:

Patterson-familiens «paradisiske» gård i Hottam-dalen, Australia

Kaptein Grants barn,  1865
(del 2, kap.17)
Under et stopp i Australia beundrer reisefølget et spesielt vakkert beliggende gårdsanlegg, som eies av ekteparet Michael og Sandy Patterson. Dette gårdsanlegget på Hottam Station bestod av et hovedbygg med et antall tilhørende driftsbygninger, som lå omkring et tun litt nedenfor i dalen, temmelig likt slik Verne omtaler bebyggelsen i Buskerud og Telemark. Begge steder, både i Norge og Australia kommenterer han at bygningene ligger samlet rundt et tun som en liten landsby. [-L- se dagbok-artikkel; 26. juli1861] «maisons forment le village»

“Rekken av enger og skog, her og der med store lysninger, omkranset av elegant avrundede åser, dannet terrenget i dette kuperte landskapet, et skue utover enhver beskrivelse. Ingen andre landområder i verden kan sammenlignes med dette, ikke engang den berømte Paradisdalen [ved Drammen], som er  et norsk utkantstrøk ved Telemark.” – Jules Verne, kpt. Grants barn, 1865  [F4]  (se også originaltekst nederst på siden)

Paradisbakkene ved Drammen
Kommentaren gjelder altså det som den dag i dag, kalles Paradis-bakkene i Lier, like utenfor Drammen. Opp disse liene gikk et av Norges første veianlegg. Denne kjøreveien mellom Norges to største byer (på Jules Vernes tid); Kongsberg og Christiania, ble fredet av riksantikvaren i 2009.

Video - Paradisbakkene ved Lier/Drammen, PJMoe 2010

Videoklipp Paradisbakkene

Disse skildringene av franske reisende i Norge på midten av 1800-tallet, har vært ukjente for de fleste norske lesere. Beklagelivis må vi konstatere at ingen av Jules Vernes henvisningene til Paradisbakkene ved Drammen, tidligere har stått på trykk i noen norsk utgave av hans bøker. Dette skyldes  mangler ved forkortede norskspråklige utgaver. Romanen Kaptein Grants barn har vært publisert i Norge et titalls ganger, blant annet på Gyldendal, Tiden, Damm, og Hjemmet forlag. Alle, så nær som én utgivelse,  utelater denne kommentaren. Sannsynligvis er den redigert bort av et utenlandsk forlag som har skullet lage en forkortet utgave, og så har det blitt laget en norsk versjon fra denne teksten. Bare den meget tidlige 1901-utgivelsen til “Olsens boghandels forlag” [xL] gjengir Vernes henvisning til Paradisbakkene ved Drammen.

Når forfatteren i fortellingen om Loddseddelen på nytt henviser til Paradisbakkene, lider opplysningene samme skjebne i C.Huitfeldts forlags 1971-utgave av denne “helnorske” fortellingen. Riktignok kan vi i her lese om at hovedpersonene i fortellingen reiser langs Lierstranda, men dette er fri diktning. Verne nevner ikke dette stedsnavnet i sin opprinnelige boktekst. Også på enkelte andre områder fraviker denne oversettelsen originalen.
Da Jules Verne var på vei tilbake til Christiania etter noen dager i Telemark, kom han sammen med sine venner med hest og Karjol ned til Drammen, hvor de overnattet på Hotel Scandinavie, drevet av familien Kiøsterud i krysset Storgata / Schwenkesgate. Reisen var organisert av Thomas Bennetts byrå. Dagen etter dro reisefølget videre mot hovedstaden, høyst sannsynlig med Bennetts faste diligence-rute. Hver dag gikk  diligencen «Alliancen» opp Paradisbakkene, og ut av vinduene kunne de reisende beskue panoramaet som er beskrevet i sitatene ovenfor.

(Drammens Tidende, torsdag 1. august, 1861)
afgaar Diligencen»Alliancen» fra hattemager Wessel til Christiania 8.15 Morgen

—–
Fransk originaltekst fra Kaptein Grants barn
(del 2, kap. 17) – Jules Verne, 1865:

[…]Hottam-Station étaient-ils cotés à de hauts cours sur les marchés de Castlemaine et de Melbourne. Michel et Sandy Patterson achevaient de donner ces détails de leur industrieuse existence quand, à l’extrémité d’une avenue de casuarinas, apparut l’habitation.
C’était une charmante maison de bois et de briques, enfouie sous des bouquets d’émérophilis.
Elle avait la forme élégante du chalet, et une véranda à laquelle pendaient des lampes chinoises contournait le long des murs comme un impluvium antique. Devant les fenêtres se déployaient des bannes multicolores qui semblaient être en fleurs.
[…]
D’ailleurs, on ne voyait ni communs, ni écuries, ni hangars, rien de ce qui indique une exploitation rurale. Toutes ces dépendances, — un véritable village composé de plus de vingt huttes et maisons, — étaient situées à un quart de mille, au fond d’une petite vallée.
[…]
L’habitation de ce côté dominait une large vallée qui s’étendait jusqu’au pied des montagnes de l’est. La succession des prairies et des bois, çà et là de vastes clairières, l’ensemble des collines gracieusement arrondies, le relief de ce sol accidenté, formaient un spectacle supérieur à toute description. Nulle autre contrée au monde ne pouvait lui être comparée, pas même cette Vallée du Paradis, si renommée, des frontières norvégiennes du Telemarck. »  – Jules Verne, (kpt. Grants barn) 1865

Publisert on april 29, 2010 at 21:14  Legg igjen en kommentar  

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: