Hvorfor J.Verne (essay)

HVORFOR denne interessen for Jules Verne?
– om utferdstrang, seilskutetid og en ung lesehest

“Pour un penseur, un rêveur, un philosophe, au surplus, rien d’émouvant comme un bâtiment en partance……..

For en tenker, en drømmer, eller en filosof er ingenting mer gripende enn et skip som skal til å seile.
Ens fantasi følger gladlig hennes strabaser med bølger og kamp mot vind, hennes farefulle ferd som ikke alltid ender opp i en havn. Skulle en ekstraordinær situasjon oppstå, kan skipet gjerne innta en mytisk skikkelse, selv for et sinn som er noe reservert overfor fantasien”   
–  Jules Verne,   Kaptein Hatteras  1864

Da jeg var 7 år kjøpte mine foreldre en utsiktseiendom som var fradelt den store eplehagen til en enorm slottslignende reder-bolig. Herfra kunne jeg se handelsflåten komme inn fra verdenshavene, og her lærte jeg å lese.
Bøker var lett tilgjengelig i nabobygningen, Sandefjord bibliotek, som den gang var lokalisert på ”Kathrineborg”, eller det vi som bodde like over gjerdet for eiendommen kalte Bryde-slottet. Dette litt kongelige økenavnet hadde denne staselige bygningen fått fordi den en gang hadde tilhørt en av byens notabiliteter, skipsreder Johan Bryde.

Fra gutteværelset mitt hadde jeg en enestående utsikt over indre havn i Sandefjord. Herfra kunne jeg se Rødsverven, Fjellvikslippen og Framnes mekaniske verksted med den digre flytedokka. Jeg satt ofte og tegnet eller dagrømte mens jeg så enorme skip legge til, bli reparert for så å gå igjen. Deler av året lå det også hvalbåter ankret opp i havnebassenget. De lignet forvokste fiskeskøyter der de lå side om side i to flotte rader. På bysiden, nærmest der jeg satt, så jeg de brune og gule «Star»-båtene til rederiet Rosshavet. På den andre siden av fjorden lå rekken med de grå og hvite fangstskutene til Thor Dahl som hadde reder Christensens karakteristiske hval formet til en C i pipa. Min hjemmeværende mor hadde full kontroll over alle skipsanløp og kunne godt ha hatt ansvaret for lokalavisens daglige spalte «Bryggepraten», som registrerte de ulike skipenes ankomster og avganger. Hvem som lå i Framnes-dokka var tema rundt middagsbordet hjemme.

Skipsaktiviteten på indre havn i Sandefjord, enten det var fergetrafikken eller representanter for handelsflåten, minnet meg om at det var en diger verden der ute. Mange ganger har jeg stått på kaia og prøvd å tenke meg hvordan det ville være å bli med til en utenlandsk havn. Det ble med fantaseringen, men mye av eventyrlysten og utferdsdrømmene kunne jeg få utløp for gjennom bøker.

Jeg leste tidlig Jules Vernes reisefortellinger. Jules Vernes univers koblet sammen, uten at jeg forstod det da, spennende reiser, oppdagelser, teknikk og geografi. Det sådde en nesten fanatisk interesse for kart og bilder. Jeg brukte like lang tid på å studere de fantastiske grafiske kunstverkene som illustrerte fortellingene, som på selve lesingen av teksten. Både bildene og historiene var for meg gammelmodige selvsagt – og for meg som leste dette omtrent hundre år etter utgivelsen, bidro dette til at opplevelsen både ble en reise til spennende steder og tilbake i tid. På grunn av de detaljerte bildene i Vernes bøker, har jeg alltid hatt en egen svakhet for klinkede stålkonstruksjoner, hver gang jeg ser dem i form av luftige brospenn, overbygde gamle jernbanestasjoner eller markedshaller – slik vi finner dem i Barcelona eller Valencia.

Vårt hus var altså nærmeste nabo til «biblo» på Bryde-slottet. Kom jeg på en ting jeg lurte på, var det bare to minutter og et stup over gjerdet som skilte meg fra naturfag-kroken på bibliotekets låneavdelingen for barn. Den litt strenge, men vennlig og klokt resonnerende bibliotekar frøken Fredriksen lot meg snart slippe inn på avdelingen for voksne hvor det skulle være absolutt ro! – selv om jeg var langt under 18. Jeg hadde, hevdet hun overfor min bibliofile far, lånt alle titlene i barneavdelingens realfaghyller.
I avdelingen for oversatt skjønnlitteratur fant jeg Jules Verne og hans «robinsonade» Den hemmelighetsfulle øy – det forandret mitt liv.

Denne øde-øy fortellingen var den første bok som virkelig fengslet meg som gutt. I voksen alder forstod jeg, etter å ha blitt en lidenskapelig Verne-boksamler, med et tyvetalls ulike utgaver av samme roman i bokhyllen, at forfatteren her videreførte sine egne guttedagers favorittlesing av Daniel Defoes Robinson Crusoe. Dette gjorde han så grundig at han ikke bare gjentok øde-øy drømmen i denne fortellingen, men repeterte konseptet i en rekke robinsonader senere. Først i sydlige, senere tilknyttet nordlige farvann. Faktisk påbegynte han sitt første utkast allerede mens han gikk med romantiske drømmer om Norge og gjennomførte sin reise opp Oslofjorden og gjennom Buskerud og Telemark.

Den nesten fullkomne roman
Den kjente semiotikeren Roland Barthes har omtalt Den hemmelighetsfulle øy og forfatterens karakteristiske avstengning av mennesker innenfor en avgrenset sfære, i sitt essay: «Nautilus y Bateau Ivre» (Barthes 1957). [f]  Her gir han en konsentrert analyse av hovedtematikken i Jules Vernes forfatterskap, slik den kommer til uttrykk i trilogien om Kaptein Nemo, og drømmen om det mystiske lukkede, i undervannsbåten Nautilus. Barthes poengterer den universelle lykkefølelsen knyttet til det avgrensede, det han beskriver som “den borgerlige anneksjon av eiendom; tøfler på bena, pipe i munnen foran peisen med storm-vær utenfor”. Med utgangspunkt i dette peker han på et meget sentralt element i Jules Vernes «mytologi»; skipet. Å elske skip
betyr først og fremst å “elske huset over alle hus”. Skipet er fremfor alt et hjem, sekundært et fremkomstmiddel. Barthes hevder at det er det samme vi gjenfinner i ”barnets forkjærlighet for hytter og telt: å lukke seg inne og installere seg”. I følge Roland Barthes er arketypen på denne drømmen det han karakteriseres som intet mindre enn “den nesten fullkomne roman”: Den hemmelighetsfulle øy hvor mannen-barnet oppfinner verden på ny, fyller den, begrenser den og lukker seg inne i den.

Havnebyer og  skipshistorie

Havna i Sandefjord har rik historie fra viking- og seilskutetid. Mine guttedagers vindusdrømming og somre i båt på fjorden, har sammen med lese- og historieinteresse skapt en nysgjerrighet overfor dette. De maritime minnene fra barneårene gjør at jeg lett kan assosiere meg med den unge Jules Vernes begeistring over spennende skipsaktivitet og opplevelser i hans barndoms Nantes og Bretagne ved Biscayabukta, et referansepunkt i hans mange boklige utfarter.
Jules Verne rømte angivelig til sjøs, men ble kjapt hentet hjem av sin far. Det ble ingen sjømannskarriere, men da bokinntektene etter hvert ble betydelige, hadde han anledning til å anskaffe seg seilyacht.
Den siste i en rekke på tre, målte omtrent hundre fot og hadde ti-manns besetning. Under lange seiltokter til Nordsjøen og ikke minst til Middelhavet, ble det drevet research og skrevet. Forfatterens egen håndtegning av hans skute St.Michel, finner vi på forsiden av flere bokutgivelser.
.

Mange av seilskutene fra Sandefjord har tilknytning til ekspedisjoner mot arktiske strøk, og har dermed pussig nok også en og annen link til Jules Vernes litterære polarekspedisjoner. På andre halvdel av 1800-tallet var det bare polområdene som var uoppdaget. Forfatteren fantaserte over polarferder fra 1850 og ut hundreåret. Dette kan vi lese om  i fortellingene Overvintring i isen fra 1855, Kaptein Hatteras´eventyr fra 1864 og Vraket etter Cynthia fra 1885.
.

Ishavsskuter, polarforskning og 3 blad Nordenskiöld

Det tok litt tid før jeg forstod at begrepet «sialarsen» var en av Vestfolds store sønner og ikke synonymt med ordet akebakke. Selv bodde jeg i en av byens beste akebakker, men ulempen her var at den enorme farten som vi oppnådde i denne bratte bakken, kombinert med det faktum at den krysset en trafikkert vei, gjorde akingen om vinteren til den rene kamikaze-aktivitet. Bedre var det i C.A. Larsens gate, som kommunen unnlot å strø, og stengte for biltrafikk om vinteren. Alle byens unger valfartet dit med kjelker, sklibrett, kakeboks-lokk og «Fyffes» banankasser.


Slik ble C.A.Larsen, eller «sialarsen-bakken» som vi sa, et begrep blant byens unger. Noen av oss har senere fått med seg at Carl Anton Larsen fra Hølen i Østre Halsen ved Larvik, der hvor Colin Archer senere bygde polarskuta «Fram» for Fridtjof Nansen, flyttet til Sandefjord og var skipsfører på en rekke ekspedisjoner. Først var C.A.Larsen skipper på reiser nordover, siden sydover. Polarhelten Nansens interesse for polarekspedisjoner var forøvrig inspirert av en viss Adolf E. Nordenskiöld som hadde gjennomført en Grønlandsekspedisjon noen år før. Dit ville også Nansen. C. A. Larsen og skuta «Jason» brakte Fridtjof Nansen til Grønland for hans berømte skiferd i 1888.

Spesielt viktige var C.A. Larsens fangst- og forsknings-ekspedisjoner med ishavsskuta «Jason» fra Sandefjord i 1892/93. Disse ekspedisjonene til sydishavet ga støtet til den utrolige fangstrikdom som vestfoldbyen skylder så mye.
Senere var C.A. Larsen igjen skipper til sydlige farvann for en annen Nordenskiöld, med fornavn Otto. Denne gangen ombord på selfangstskuta «Antarctic» i årene 1901-1903.

«Jason» ble bygget på Holmen i Drammen av skipskonstruktør J. C. Jacobsen. Skipsbygger Johan Christian Jacobsen ble senere «headhuntet» til Framnes i Sandefjord. Han skulle bli en meget sentral konstruktør i historien om byens polarekspedisjoner.

Hva fikk forskeren Otto G. Nordenskjöld til å ville reise til Antarktis egentlig, hva inspirerte ham til å dra ?
Garantert hadde han planer om utkomme, men han hadde muligens også litterære interesser? Det hadde hans navnebror Gustav Erik Adolf Nordenskiöld (f.1868 ) som bl.a. forsket på Svalbard (1890) eller «Spetsbergen» som svenskene sa før. Ikke bare leste han Jules Verne, han var også med på tilrettelegging av Jules Verne -utgivelser for det svenske bokmarkedet, de såkalte «Nordenskiöld-utgavene» på 1890-tallet.

Hans far var den virkelig store polarforskeren, den finsk-svenske Adolf Erik Nordenskiöld (1832- 1901), som forøvrig er grundig omtalt i Jules Verne -boken L´epave du Cynthia – Vraket etter Cynthia. I denne romanen tas leseren med på leting etter A. E. Nordenskiölds savnede polarskip «Vega». A. E. Nordenskiöld ble berømt som førstemann gjennom Nordøstpassasjen, etter å ha stått fastfrosset med «Vega» i ti måneder.

Skipet til en annen berømthet, den verdenskjente sydpolfareren Schackletons skute «Endurance», som først hadde navnet «Polaris», er bygget tvers overfor mitt gutteromsvindu, av samme Johan Chr. Jacobsen på Framnes.

Også en av de første skutene som skulle reise både til sydlige og nordlige polare strøk er bygget av den headhuntede båtkonstruktøren fra Stavern.
I Svelvik i 1884, bygde Johan Chr. Jacobsen hval- og selfangstskuta «Patria», som var en tremastet bark. Skipet ble senere utstyrt for en antarktis-ekspedisjon, på verftet i Sandefjord og døpt «Belgica».

Om bord på den legendariske, sterkt ombygde «Belgica» i 1897, var styrmann Roald Amundsen og Frederick A Cook, nordpolfarer 1909 skipslege Frederick A. Cook (1865 – 1940). Cook forsøkte seg senere mot Nordpolen og hevdet faktisk at han var der før Peary, som er blitt kreditert bragden i historiebøkene.
Ombord på «Belgica» fikk Amundsen sin første polare erfaring. Dette var gode forberedelser for hans vellykkede ekspedisjoner senere, med den ombygde fiskebåten «Gjøa» gjennom Nordvestpassasjen og dernest med «Fram» til sydpolen. Disse karene møttes altså om bord i «Belgica» på havna i Sandefjord og forble nære venner gjennom medgang og mye motgang livet ut.

Det har vært hevdet at det var om bord her, at Roald Amundsen og også Fritjof Nansen møttes  for første gang.
Nansen skal forøvrig tidlig ha kontaktet verftseier Chr. Christensen for å få bygget sin polarskute «Fram» på Framnes-verftet i Sandefjord. Christensen mente imidlertid at skipsprosjektet var for spesielt og kunne ikke bidra.
.
Jules Verne og polarforskere
Kaptein Hatteras´ resa til nordpolen, Stockholm 1892Det er flere ting som tyder på at Fredrick A. Cook hadde lest Jules Vernes fortelling om Kaptein Hatteras´ oppdagelse av nordpolen i 1864. Cooks reiserute i 1909 er nærmest en gjentagelse av Vernes fantasi-reise. Samme bok vet vi  at den berømte polarforsker Adolf Erik Nordenskiöld hadde lest. Han skrev faktisk forordet til sin sønns reutgivelse av Verne -boken Kapten Hatteras´resa til nordpolen i 1892. At vår egen Fridtjof Nansen kjente til Hatteras-fortellingen er også høyst sannsynlig. Både svensk og dansk bokutgivelse var tilgjengelig i 1870 -årene og navnevalget for Nansens skute forteller vel alt? – Hatteras´ polarskip het «Forward», altså«Fram» på engelsk. Vi kjenner forøvrig til «hilsnings-telegram» mellom Fridtjof Nansen og Jules Verne, så en viss kontakt vet vi at det var – men det er en annen historie.

Nautilus – Pereire – Lancing – Brydeslottet
Verne var begeistret for ekspedisjonen til den norske polarhelten, og har faktisk henvist til Nansen i en av sine aller siste romantekster, men Vestfolds polarskuter var det naturlig nok aldri noen foranledning til at forfatteren skulle omtale. Så selv om jeg ikke er spesielt tiltrukket av «uforklarlige» sammentreff , må jeg tilstå at jeg hevet øynebrynene da jeg gjorde følgende oppdagelse:

Min Jules Verne -forskning, koblet med en kystkultur- og båtinteresse jeg deler med forfatteren, innbefatter å registrere at den seilende farkost Verne omtaler flest ganger i sine bøker, ikke er det nærmest ikonske undervannsmonster «Nautilus», som vi kjenner fra verdensomseilingen og senere i robinsonaden om Den hemmelighetsfulle øya. Det skipet som er gjengangeren i hans bøker er den enorme atlanterhavsdamperen «Pereire». Dette stolte skipet som en gang gikk i rute mellom forfatterens hjemtrakter Le Havre og New York, omtales dokudramatisk i den verdenskjente romanen Jorden rundt på 80 dager (1872), men også i bøkene Den flytende by (1870), En verdensomseiling under havet (1869) og Den mektige Orinoco (1898).

Tilfeldighetene ville ha det til at denne skuta etter hvert havnet på norske hender etter en større effektiviserende ombygning og ble omdøpt «Lancing» av Sandefjord (1896), kjent som Norges raskeste skute. Kjøperen het Johan Bryde og bodde på det tidligere nevnte Kathrineborg. Altså min barndoms nærmeste nabo; Brydeslottet. Nettopp der hvor jeg i bokhyllene noe senere fant min skjellsettende vernianske leseopplevelse


– Per Johan Moe, 2008/2010

[f] note: 'Bateau Ivre' - dikt av Arthur Rimbaud(1854-1891)
epost: ...per.johan*moe-vi.no
Advertisements
Publisert on juni 17, 2008 at 12:15  Legg igjen en kommentar  

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: