UKJENT I NORGE

Sammenfattende artikkel, for overblikk over hele tematikken på nettstedet

Jules Vernes tekster om Norge,
ukjente i Norge

Voyages Extraordinaires

.

.
På dette nettstedet presenteres for første gang på norsk, bilder og oversatt tekst fra bøker som det dannede, siviliserte Europa leste om oss eksotiske nordboere på 1800-tallet.
Selv da våre norske forlag omkring forrige århundreskifte startet å publisere bøker av Jules Verne, en gudfar innen fantastisk litteratur, ble norske lesere snytt for kunnskap om hvor interessante vi fremstod sett fra kontinentet. Her hjemme har vi stort sett blitt avspist med sterkt forkortede utgaver, ofte laget på grunnlag av andre lands oversettelser.
På denne måten har spennende og interessante norske detaljer vært ukjente til nå.
.
Flere av boktitlene til den franske forfatteren Jules Verne er velkjente for de fleste. Riktignok kjenner ikke så mange til at flere av forfatterens øvrige fortellinger har deler av historien lagt til Norge. Men spørsmålet er om de bøkene som ga Jules Verne en plass i verdenslitteraturen, er skrevet av Jules Verne på den måten vi kjenner dem. Dette er nok ikke tilfelle i Norge og mange andre land. Fortellingene som de fleste utenfor Frankrike kjenner til, stammer nemlig fra omarbeidede og forkortede utgaver..
.
Et paradoks

Dette nettstedet tar spesielt for seg de romanene hvor Jules Verne la deler av handlingen til Norge, og de verkene hvor han refererer til Norge i korte kommentarer. Når en blir kjent med denne siden ved forfatterskapet, kan det synes uforståelig at forholdet har blitt viet så liten oppmerksomhet i Norge. Mange av disse tekstene er som nevnt ikke blitt publisert på norsk før. I andre artikler på nettstedet kommenterer jeg hva som kan være årsaken.

Uansett er det et paradoks at samtidig som Norge (og Skottland) på mange måter var den verdenskjente Jules Vernes utvalgte favorittland, er tekstene der dette kommer til uttrykk ukjente, hos oss. Norden og Norge er et ofte tilbakevendende tema hos forfatteren, allikevel mangler vi i Norge kjennskap til de romanene som omhandler Norge eller nordområdene, og som påvirket våre nordiske polarforskere Adolf E. Nordenskiöld og Fridtjof Nansen. I visse miljøer i utlandet er kunnskapen om disse norske sidene ved forfatterskapet bedre kjent enn her.

De store oppdagelser
På Jules Vernes tid var romanen knapt etablert som litteratursjanger i Norge. Han startet sin skrivegjerning helt parallelt i tid med vår egen Henrik Ibsen. Begge er født i 1828, slo igjennom omring 1865 og døde på starten av det nye århundre (Verne i 1905, Ibsen i 1906). 1800-tallet var tiden for de siste store landoppdagelser. Etter Livingstone og Stanleys reiser i Sentral-Afrika, var det få ukjente områder igjen på kartet. Frankrike og England drev nærmest kappløp om kolonisering av nye territorier. På midten av 1800-tallet var det bare de arktiske strøk som var uutforsket. Polområdene var de sist uberørte naturområdene.
Jules Verne hadde lest fantasi-reisefortellingene til Defoe (Robinson Crusoe, 1719), Swift (Gullivers travels, 1726) og Poe (A descent into the Maelstrom, 1841) og var meget fascinert av tanken på fantasireiser til de uoppdagede arktiske strøk. Her var det fremdeles mulig å dikte om fantastiske ekspedisjoner og oppsiktsvekkende eventyr. Litteraturforskere med spesialkunnskap om Jules Verne har påpekt at interessen for nordområdene nesten var en besettelse hos ham.

Jeg følte en dragning mot de aller nordligste områder, slik som kompassnålen trekkes nordover, uten å vite hvorfor […]
Og i tillegg, jeg elsker de kjølige landene ut fra temperament.
Skandinavia ble mitt spesialfelt.
– Jules Verne, 1861

Interessen for nordområdene hadde allerede kommet til uttrykk noen år i forveien. Som ung forfatter, etter diverse noveller fikk han i 1855 publisert boken En Overvintring i isen. Fortellingen handler om en leteaksjon etter franske sjøfolk, opp langs norskekysten til Nordland. Det viser seg senere at de har blitt reddet av norske fangsmenn under et forlis i en beryktet og farlig malstrøm utenfor Lofoten.
.
Turismens vugge
Jules Verne var nok lokket av eksotiske, til dels overdrevne beretninger om Norge, Telemark og Rjukanfossen, som i europeiske publikasjoner noe feilaktig ble fremstilt som verdens største fossefall.

Inntrykk fra før og under denne «research»-reisen ga støtet til en rekke fortellinger fra Norden og polare strøk. Først kom Reisen til jordens indre, med handling fra Island hvor han innleder med Snorres kongesagaer:

“Det er Heimskringla av Snorre Sturlason, verket til den berømte islandske forfatter på 1100-tallet.
[..…] Det er krøniken om de norske høvdingene som hersket på Island.”   – Jules Verne, 1864

Samme år (1864) utkom fortellingen om Kaptein Hatteras og hans ekspedisjon til Nordpolen. Forfatteren skrev i årene som fulgte om lag 60 fantasifulle reise-fortellinger i serien Voyages Extraordinaires.
.
Voksenopplæring og illustrasjoner
Man kan hevde at Jules Verne skrev reiselitteratur og drev voksenopplæring på samme tid. Han populariserte samtidsforskning og tok i utstrakt grad bruk av bilder for å levendegjøre skildringene. De mange bildene i Jules Vernes bøker var spesielt viktige i en tid da privatturisme ikke hadde nevneverdig omfang og få mennesker reiste. Fotografiske medier og kino var selvsagt ikke-eksisterende, men publikum drømte seg bort i den bilderike språbruken, og ikke minst i alle de detaljerte grafiske kunstverkene. Forfatterens verker, slik de fremstår i originalutgave, vil vi i dag karakterisere som multimodale (sammensatte) tekster. Jules Verne og hans visjonære forlegger Pierre Jules Hetzel var meget tidlig ute med å formidle pedagogisk anlagte fortellinger ved hjelp av en nøye uttenkt kombinasjon av bilde- og skriftspråk.
.
Hatteras

Fortellingen om kaptein Hatteras´ polarekspedisjon er Vernes kanskje viktigste verk, og fikk inspirerende betydning for de polarforskere som faktisk reiste opp i isødet. Det er spennende å merke seg at han lar en engelskmann triumfere ved å nå fram til Nordpolen. Dette var nok ikke så populært i Paris med tanke på rivaliseringen landene i mellom.

Nemo
Forfatterens provoserende holdninger kom igjen til uttrykk da han ville skrive historien om hevneren kaptein Nemo. Denne gangen ble det stoppet av forlaget av kommersielle grunner. Jules Verne var opprørt over at russerne hadde invadert Polen og skapte opprinnelig sin historie om den desillusjonerte kapteinen på undervannsbåten «Nautilus» med utgangspunkt i en tragisk polsk skjebne. Korrespondanse mellom Verne og hans forlegger viser at i det opprinnelige manuset var Nemo egentlig en polsk aristokrat som hadde fått sin familie utslettet på grusomt vis. Forfatteren fikk pålegg om å bytte ut den hemmelige identiteten til kaptein Nemo. Man var redd den ville være uheldig for de nære bånd mellom Frankrike og Russland.

I en hytte i Lofoten, Verdensomseiling under havet

Mange har lest denne fortellingen,
En verdensomseiling under havet, og folk flest kjenner uansett til ubåten «Nautilus» og dens mystiske kaptein. De fleste norske lesere har merket seg at i siste kapittel omtales kaptein Nemos forsøk på å tilintetgjøre «Nautilus» ved å styre rett inn i strømvirvlene ved Moskenes utenfor Værøy i Lofoten. Heltene Conseil, Land og Aronnax unnslipper fartøyet i siste øyeblikk og kommer seg til land og inn i et naust. Situasjonen er i originalutgaven skildret med et fargebilde. Til sammen fantes det 118 illustrasjoner i Hetzels utgivelse fra 1870, tjue av dem i farger.

Her er vi fremme ved et meget viktig poeng sett fra en norsk lesers synspunkt. Det har vært store mangler ved norske forlags utgivelser av Jules Verne. En verdensomseiling under havet er utgitt på norsk i alt 17 ganger. Vi må utrolig nok konstatere at ingen av dem gjengir originalutgavens bilde fra Norge.

Ovenfor kan man, for første gang i en norsk publikasjon, se dette bildet. Det grafiske verket av kunstneren Alphonse de Neuville viser at heltene kom seg i sikkerhet i hytta til en nordnorsk fisker.
.
Omfangsrik bokgrafikk

Hver enkelt av Vernes romaner på forlaget til Hetzel kunne ha så mye som mellom 40 og 250 illustrasjoner i originalutgaven. Det var selvsagt meget kostnadskrevende og omfattende å lage så mange originale grafiske verk for reproduksjon til en enkelt utgivelse. Og med tanke på alle de nødvendige skisser og forstudier som trengs for hvert bilde, er det naturlig å spørre seg om illustratøren selv har foretatt lange reiser uavhengig av forfatteren, eller om han har hatt annen hjelp. I en artikkel om illustrasjonene kommenterer jeg hva som kan ha vært opphavet til denne bokkunsten.
I Jules Vernes fortelling Loddseddelen fra 1886 finner vi to flotte illustrasjoner fra fiskebryggen i Bergen. Om kunstneren selv tok turen dit, er uvisst. Forfatteren gjorde det ikke under sin norgesreise i 1861.

Bryggen i Bergen
Bergen, ikke før vist

Bildet til venstre er blant de 16 (av 38) bildene som ble gjengitt i den norske bokutgaven av romanen Det store loddet fra 1971.
Bildet til høyre er et av de øvrige 22 som ikke ble tatt med
.
.
Når vi ser den bevisste og omfangsrike satsingen på kombinasjonen tekst og bilde, blir flertallet av de norske Jules Verne-utgivelsene ekstra fattige. De er ikke bare tekstmessig forkortet, men også bildemessig redusert.
Boken om Loddseddelen, romanen fra Telemark, Christiania og Bergen, er i utgangspunkt en forholdsvis kort fortelling, men publiseres originalt med 38 tilhørende illustrasjoner. Norske lesere blir i den foreløpig eneste norskspråklige utgivelse, Det store loddet fra 1971, avspist med bare 16 av dem.

Norske historier ikke publisert i Norge
Mange lands Jules Verne-bøker har blitt utgitt i forkortet form, og originalillustrasjoner har i norske utgaver vært en mangelvare. En skulle i utgangspunktet tro at det ville være interessant, i det minste å få de norgesrelaterte fortellingene publisert i bildemessig komplett versjon. Imidlertid er det dessverre ikke bare med hensyn til bildebruken vi har måttet ta til takke med avkortninger. Også innholdsmessig er passasjer som burde interessere norske lesere utelatt. Det er nærliggende å tenke seg at oversettelsen ikke har tatt utgangspunkt i den komplette franske utgaven. Tilsynelatende har oversetteren arbeidet med en allerede forkortet tekst på et annet språk. Tekstelementer som omhandler Norge ville normalt fått en norsk oversetter til å prioritere disse, selv om målet var å lage en forkortet utgave, slik mange såkalt bearbeidede norske ungdomsutgaver har vært.

Mester Antifers fantastiske eventyr
(Mirifiques Aventures de Maître Antifer, Paris 1894)
Fortellingen om den noe usympatiske Mester Antifer er et eksempel på dette. I god Jules Verne-ånd, med utgangspunkt i rebus og koder, drar et følge av sted for å finne en nedgravd skatt. Et gåtefullt spor leder etter mangeAntifer, "Viken" i Vestlandsfjord, upublisert omveier til Norskehavet, mot Bergen, Trondheim, Tromsø, Hammerfest og Svalbard. Forfatteren går i reiseskildringen ikke av veien for å komme med subjektive oppfatninger om Bergen i favør av Trondheim.

Fortellingen om Mester Antifer er gjenfortalt i en så fri, forkortet og omskrevet form at den nesten fremstår som ugjenkjennelig. Boken ble utgitt i 1904 av Gyldendalske Boghandel, det dansk-norske Nordisk Forlag.

I trebinds-serien Jules Vernes eventyrlige rejser finner vi fortellingen; Kaptajn Peter Steens vidunderlige hændelser. Mot slutten av boken følger vi Onkel Jakob, Povl og Peter Steen underveis til Svalbard via Vestlandet og Nordkapp (de franske reisende har fått «fordanskede» navn). Noe av teksten er skjemmet av nokså fri dikting omkring Vernes historie, og beklageligvis for et norsk publikum, utelates blant annet passasjer som beskriver en rekke steder i Norge.
.
Nyoversatt utdrag fra originalutgaven, aldri før publisert i Norden.
Til slutt, 7. juli om morgenen gikk «Viken»fra kai, med Antifer og hans følge ombord.
Kort fortalt, to dager senere, etter en overfart uten problemer, gjorde dampskipet landkjenning med det høye norske landskap og omkring klokken tre på ettermiddagen ankom de havnen i Bergen. […]
Frakteruten som trafikkerer Nordkapp var ventet om to dager. Men disse 36 timer føltes ultra-lange for ham, på samme måte som for Zambuco, bankieren. Ingen av dem var villige til å forlate sitt rom på hotell Scandinavia. I tillegg så regnet det, for viser det seg, det faller regn tre av tre dager i Bergen, som befinner seg nede i et basseng, dannet av de omkransende fjell. Her skapes Bergenserne. -Jules Verne,
1894 [ov.P.J.Moe]

Orientalisme
Jules Verne har skildret en rekke ekspedisjoner til nordområdene og de polare strøk. Allerede i den første er det nordmenn som i pakt med naturen behersker det kalde element og redder franskmenn ut av en truende situasjon. Fra beskrivelsene av villstyrige fangstmenn fra Nordland i En overvintring i isen til skildringer av kystnatur under Svalbard-reisen i Mester Antifer, fremstiller Jules Verne Norge og nordmenn som naturnære og barske.
Norge representerte det uferdige hjørnet av vesten, og deler av det velutdannede kontinental-Europa hadde en oppfatning av nordmenn flest som litt ubehøvlede og primitive. Samtidig aner vi i Vernes bøker en fascinasjon av noe ekte, jordnært og eksotisk, selv om menneskeskildringene ikke er mange eller dype. Vi opplever den siviliserte franskmanns ønske om utforskning av det ville, eksotiske og kalde nord.

Malstrømmen ved Lofoten, fra "Hatteras" 1864

Malstrøm, Lofoten

Et mytisk og eksotisk element var også naturfenomenet, tidevannstrømmen Moskenstrømmen. Fenomenet ble først introdusert i fantastisk litteratur av den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe, i novellen A Descent into the Maelstrom (1841). Jules Verne har benyttet malstrømmen i nord som et truende element i bakgrunnen i flere av bøkene som er omtalt her på nettstedet http://www.julesverne.no. Den blir i Vernes bøker gjort enda mer farlig og virvlende enn i virkeligheten, og bidrar ytterligere til å eksotisere nordområdene.

Nordmenn med kniv - "Overvintring i isen", 1855

– til toppen

Publisert on februar 18, 2009 at 11:51  Comments Off on UKJENT I NORGE  
%d bloggers like this: