Vernes prosjekt (essay)

Dette fag-essayet med hypoteser og resonnement, er ment å fungere som et samlende bakteppe for hele artikkelsamlingen. Essayet bør leses etter først å ha skaffet seg en viss oversikt over det øvrige innholdet. (Artikkelen ”ukjent i Norge” er derimot tenkt som en introduksjon til tematikken på nettstedet.)

fra CAP ANTIFER til NORDKAPP
fra NORMANDIE til NORDPOLEN

Om Jules Vernes litterære prosjekt; eksotiske robinsonader i nord,
orientaliserende fiksjonstekster fra de uutforskede områder i verden.

Jules Vernes skoledannende forteller-grep i populærkulturen
Jules Vernes forfatterskap er viktig, fordi det utgjør en sentral del av basisgrunnlaget for senere fantastisk litteratur. Arven etter Jules Verne danner dermed noe av kjernen i det meste av populærkulturen som omgir oss. Forklaringen på dette er at moderne folkelige kulturformer i alle medier ofte baserer seg på litteratursjangere som kan samles under begrepet fabelprosa.
(Jeg foretrekker denne norske betegnelsen som favner all fantastisk litteratur, også de anglo-amerikanske begrepene science-fiction og fantasy).
I vår tids populærlitteratur – tegneserier, filmer og dataspill, finner vi igjen formidlingsgrep som Verne har utviklet – eller har bidratt til spredningen av. Selv om han tematisk allerede stod i en tradisjon av fortellere helt fra Daniel Defoes tid, med Robinson Crusoe i 1719, så var det Jules Verne som uteksperimenterte mange av de første dramaturgiske forteller-virkemidler som andre store formidlere har videreført.

Forfattere som har kommet etter, har kanskje hatt handlings-plot som har vært enda mer oppsiktsvekkende og banebrytende, men ofte har de benyttet Jules Vernes måte å presentere innholdet på. Med Phileas Fogg i Jorden rundt på 80 dager, har vi oppskriften på den moderne triller – helten som jager på vei mot målet, men som selv blir jaget (av en politidetektiv). Med professor Lidenbrock ned i jordens indre, med Roburs flyvemaskiner «Albatross» eller «Terror», med kaptein Nemo og hans «Nautilus»  – er vi prisgitt den halvgale vitenskapsmannen. Jules Verne bruker dem som motor og fremdriftselement i den engasjerende handlingen. Og alltid identifiserer vi som leser oss med en yngre nevø, assistent eller læregutt, som er plassert i fortellingen for å være heltens fortrolige – slik at mesteren kan få anledning til å briljere med engasjerende og forklarende utlegninger.

Med dette mener jeg blant annet å si at selv om kaptein Nemo–figuren om bord på undervannsbåten «Nautilus» kan sies å være en genistrek uansett, så består storverket først og fremst i hvilken forteller-funksjon karakteren fyller i selve handling den inngår i. Og den rollen en slik karakter spiller i en historie rent dramaturgisk, er senere kopiert av så mange  at den kanskje kan sies å være alle film-klisjeers mor, eller skal vi si far. Både James Bond, Donald Duck, Tintin, Harry Potter, Star Wars og Avatar står alle i gjeld til denne tradisjonen.

Produksjonsvolum
Men det kan selvsagt innvendes, Hva med Mary Shelleys karakter Dr. Frankenstein, legestudenten som i sitt  elektrokjemiske laboratorium monterte sammen oppgravde likdeler? – var ikke dette lenge før Jules Verne?
Eller hva med Cervantes´ Don Quijote og hans væpner Sancho Panza?  Ja, hvilke forfattere skapte egentlig den populærkulturelle figuren ”the mad professor”?  – eller  forteller-konseptet med helten og hans fortrolige?

Nå fyller riktignok ikke rollen til den asosiale kaptein Nemo og «den gale professor» eksakt de samme funksjoner i slike populærkulturelle verk, men dramaturgisk har vi å gjøre med en karakter som hverken er protagonist eller anatagonist i klassisk forstand. Og Jules Verne var altså ikke først ute med å introdusere slike måter å formidle et engasjerende stoff på; den jagede jeger,  den gale professor eller heltens fortrolige – men den omfagsrike roman-katalogen til Jules Verne gjorde at disse fortellergrepene ble så utbredt.
“Elementært min kjære Watson” – lot Arthur Conan Doyle sin Sherlock Holmes overbærende kommentere, da han noen år senere tok Vernes fortellermåte et skritt videre, som modell for all senere kriminallitteratur.

Jules Verne snappet absolutt opp elementer både fra andre formidlere og ikke minst fra samtidens vitenskap. Vernes fortellinger er kjent både av dem som har lest bøkene hans selv, og av de som bare kjenner historiene av omtale. UNESCO/OECD har rangert Jules Verne som en av verdens aller mest oversatte forfattere. Bare overgått av Bibelen, Lenin og den samlede Walt Disney-produksjonen. Jules Verne har utviklet så mange originale litterære arketyper at vi begynner å ane at forfatteren sannsynligvis har foretatt planmessige, gjentatte eksperimenterer for å finslipe sin måte å fortelle historene på. Og dermed har han blitt skoledannende. Dersom en virkelig inngir seg på å dykke ned i Vernes omfangsrike bokserie, «les Voyages Extraordinaires», så finner vi at Nemo har mange slektninger: Phileas Fogg, Robur, Professor Lidenbrock, Kaptein Hatteras, Mester Antifer, Passepartout, Paganel, nevø Axel og Dr. Aronnax, listen er lengre enn lang.


Reiser nordover og Vernes litterære prosjekt
25 år etter Jules Vernes reise i de Skandinaviske landene i 1861, skrev han en roman med handling fra Norge. Denne fortellingen kom ut på dansk  i 1887 og på norsk i 1971, med tittelen Det store loddet. Det har vært konkludert med at boken bygger på forfatterens egne reiseopplevelser. Men dette betyr ikke nødvendigvis at formålet med reisen var å foreta research for en romantekst slik en kanskje skulle tro, eller at boken om loddseddelen var det viktigste resultatet av denne turen.

Jeg skal forsøke å vise at Vernes reiser nordover kan ha hatt en langt mer omfattende betydning for forfatterskapet. For å klargjøre dette, vil jeg først si noe om hvilke bokmanus forfatteren arbeidet med omkring 1861 og den inspirererende reiselitteraturen forfatteren studerte forut for turen. Og ikke minst vil jeg komme inn på de meget tydelige tekstlige spor vi kan finne igjen fra de dokumentartekstene om Norden han studerte før avreise. Dette er synlig både i forfatterens egen reiserute og et par av de bøkene med handling fra Norge som forlaget hans ga ut noen år senere.

Mye tyder nemlig på at Jules Verne ikke anså boken om Norge og loddseddelen som et spesielt viktig bokprosjekt i seg selv, han ventet altså hele 25 år før den ble skrevet og utgitt. Mine sammenlignende studier av denne bokteksten og den litteraturen om Norge som forfatteren fordypet seg i før han dro, viser at han fant tilstrekkelig med geografisk bakgrunnstoff i franske trykksaker. Han kunne strengt tatt godt ha skrevet romanen uten å ha vært i landet selv. Denne måten å arbeide på har vi sett forfatteren benytte i bokprosjekt fra flere kontinent han aldri besøkte. På den annen side ser vi tydelige tegn på at reisen til Norden virket sterkt inspirerende på hele forfatterskapet, og at alle de eksotiske reiseopplevelsene herfra var med på å forme hans fremtidige litterære prosjekt. Flere bøker like etter skandinaviareisen har tematikk fra nordlige strøk og polarområdene. Og viktigst av alt, hans tidlige reiser nordover ga ham en bevisstgjørende selvtillit til å gi seg i kast med lengre romantekster.

Før Verne i 30-årsalderen reiste til Nordsjø-landene Skottland og Norge omkring 1860, hadde han etter endt jus-eksamen livnært seg ved å arbeide på børsen. Ved siden av var han engasjert av teater og skrev både musikkspill og noe lyrikk. Sammen med en god venn fra teatermiljøet som var komponist, og en jurist-kollega ønsket han å komme vekk fra bylivet i Paris. En slik reise var absolutt ikke vanlig på denne tiden, og var bare forbeholdt de med god råd, eller som i Vernes tilfelle, de med et spesielt sterkt ønske om å komme seg helt til ytterkanten av Europa.

Verne var opptatt av samtidens nyvinninger innen alle forskningsfelt, og hadde tegnet abonnement blant annet på det geografiske tidsskriftet Le tour du monde. Beskrivelser her, om de nordiske landene, gjorde utslaget. Han måtte dra nordover for å se selv. Dette forteller forfatteren i manuset til hans skandinaviske reiseskildring, som så vidt vi vet aldri ble ferdig. I reisemagasinet Le tour du monde lokket eksotiske land og overveldende illustrerte naturskildringer.

Til slutt fikk han sjansen til å reise, først til mors-slektens hjemtrakter i Skottland, og to år senere til Norge. Det var et tilbud om å få bli med en lastebåt som egentlig ikke tok passasjerer, som gjorde at de unge mennene kunne begi seg ut på en så kostbar reise tvers gjennom hele Europa. Da  en norgesreise omsider viste seg å være mulig i 1861, er det betegnende for Jules Vernes reiseiver at  han grep den anledningen som bød seg da, trass i at hans kone ventet deres første (og eneste) barn i samme periode.

Eksotisme og Robinsonader
Vi har vært inne på at mye tyder på at hovedformålet med reisen ikke var å samle stoff til en roman fra Norge. Men Jules Verne var uansett oppsatt på å se selv de skandinaviske landene som han hadde lest så mye om. Naturen og menneskene fremstod som uberørte, spennende og eksotiske. I tillegg hadde han i bakhodet sine egne drømmer fra guttedagene etter lesing av ”Robinson”-fortellinger om skibbruddne som strandet på øde øyer i sydlige strøk. Det var strømninger i tiden som forherlighet det uberørte, både ved natur og mennesker. Og i avisene hadde man rapportert om de siste oppdagelser fra sentral-Afrika.

Verne innså at hele jordkloden snart var utforsket. Bare polområdene i nord og sør var ukjente områder på verdenskartet. Ødeøy-bøker fra Stillehavet eller Karibia var gammelt nytt. Så han begynte å planlegge fortellinger om ”les robinsons du Nord” -robinsonader nordfra, slik han senere karakteriserte sitt kanskje viktigste verk: Kaptein Hatteras´ eventyr på en nordpolsekspedisjon. Men for å få til dette trengte Jules Verne å oppleve Norden. Han trengte bakgrunn for ekte miljøbeskrivelser og jordnære menneskeskildringer. Han trengte å se eksotiske steder nordpå med egne øyne.


Fra Normandie til Nordland

Fram til reisen til de skandinaviske landene hadde Jules Verne bare drømt eller diktet i eksotiserende vendinger om det kalde nord. Det mest synlige beviset for dette, var fortellingen han skrev som 27 –åring etter et besøk i Dunkerque. I denne byen som har hele Nordsjøen like utenfor havna, er det lett å drømme seg nordover med en skute som skal til Norskehavet. Det er en slik historie Verne starter sitt «nordlige» forfatterskap med. En fangstekspedisjon blir borte på sjøen, og det utstyres en leteekspedisjon for å reise langs kysten av Nordland. Boken er full av det kontinentale Europas fordommer om de som lever i Norge. Dels blir de heroisk fremstilt fordi de holder ut og takler klimaet der oppe, dels fremstilles de som halv-ville naturmennesker. Helt tilsvarende Daniel Defoes fremstilling av sin innfødte tjener «Fredag» på sydhavsøya til Robinson Crusoe.

Jules Vernes opphold i Norden i 1861 satte ham i stand til å skrive realistiske romaner fra den nordlige ytterkant av Europa. Etter Norges-reisen sender han «Robinson» -lignende helter til øde strøk nordover, enten med britisk eller Bretagne -opphav.


Selvbiografiske elementer i flere romaner

Flere av Jules Vernes fortellinger har selvbiografiske elementer innebygd. Hans drøm om det nordlige, om å reise opp til Nordkapp kan sees i flere romaner, fra 1855 til 1894. Med det hjemlige Bretagne (i det voksne liv Normandie) som utgangspunkt går ferden flere ganger i løpet av forfatterskapet nordover til Norskehavet. Ytterligere selvbiografisk blir Verne når han indirekte dikter seg selv inn i handlingen i fortellingene. Dette gjør han ved å kamuflere sitt eget fornavn Jules, i romanpersonene i historiene – ikledd alternative stavemåter, eller fonetiske varianter; Jules – Jean – Juhel – Joël.
Jean fra Bretagne reiser på lete-ekspedisjon til Nordland i 1855. Fjellføreren Joël fra Telemark – med påståtte nordfranske aner, venter i spenning mens hans søsters forlovede er til sjøs på vestlands-skøyta «Viken» i 1886.Vi gjenkjenner lett romanfiguren Juhel fra Bretagne som reiser med sin onkel Antifer til Nordkapp i 1894 om bord på en kystrutebåt som også hadde navnet «Viken». Skute-navnet hadde han fra sin egen reise på Oslofjorden i juli 1861. Jules Verne som selv var født i Bretagne, vet vi reiste til Norge som passasjer på det virkelige dampskipet «Viken» i 1861. På denne måten ser vi at han bevisst etterlot deler av seg selv i bøkene, og at hans egen etterlengtede reise nordover fikk sette spor i forfatterskapet.
Det var fra skipsdekket på det norske postskipet «Viken» at forfatteren i dagboken sin fra 1861 rapporterte synet av Norges kyst for første gang, under innseilingen til Stavern i Sør-Norge.

I samme periode hadde han under planlegging manuset til sin mer tradisjonelle øyroman, Onkel Robinson. Og reiseskildringen Backwards to Britain ble til i forbindelse med Skottlandsreisen. Noe senere skrev han De tre Skandinavia reisendes  lystig misere, og en av hans få framtidsvisjoner;  Paris i det 20 århundre. Ingen av disse bøkene ble utgitt så lenge forfatteren levde.

Den siste og første robinsonade, og det lukkede rom
I fortellingen Magellanie, fra ”verdens ende»- Ildlandet ved spissen av Sør-Amerika, summerer Jules Verne på mange måter opp hovedlinjene i sitt forfatterskap. Boken som også er en robinsonade, er skrevet omkring 1897, like etter at forfatterens bror Paul har gått bort, og den har blitt omtalt som Jules Vernes litterære testamente. Her i jordomseiler Magellans rike, har forfatteren selv kanskje begynt å se enden, og hans personlige tro og politiske syn kommer tydeligere fram i teksten. Han var blitt tungsindig og hans egen helse har begynt å svikte. Hovedfiguren i denne boken heter Kaw-djer, og Jules Verne har gir ham egenskaper som gjør ham til en slags bror av kaptein Nemo. Han har den samme uavhengighets-filosofi, men et mer positivt syn på menneskeheten.

Som Nemo har Kaw-djer en mystisk bakgrunn, og det bare antydes at han har høy utdannelse, kanskje medisinerbakgrunn. Kaw-djer bruker all sin tid på å hjelpe urbefolkningen som bor like sør for Magellanstredet. Jules Verne beskriver store språkkunnskaper og hva Kaw-djer kunne ha utrettet:

”…..om han hadde hatt kontakt med Britiske, Franske, Tyske, Spanske eller Norske handels-menn ville de ha sannsynligvis trodd de hadde møtt en landsmann. Og han kunne ha utført storverk om hadde hatt utforsker trangen til Livingston, Stanley eller Nansen”.

Dette skriver Jules Verne noen måneder etter at han selv måtte melde avbud, da han skulle ha vært tilstede da Fridtjof Nansen året etter polferden holdt foredrag i Vernes hjemtrakter og ble hedret av Normandies geografiske selskap.

Fortellingen Onkel Robinson, Jules Vernes første robinsonade-manus ble refusert, men en omarbeidet utgave ble til hans mest omfangsrike roman, Den hemmelighetsfulle øya, som kom ut mye senere. I denne historien er kjernefamilien fra den opprinnelige bok-idéen, byttet ut med et variert sammensatt persongalleri. Her møter vi utelukkende menn, som er flyktninger under den Amerikanske borgerkrigen. I kjent Jules Verne-stil benytter de ballong for å komme unna. Selv anså imidlertid ikke Verne Den hemmelighetsfulle øya som noen typisk robinson-fortelling. Han understreket i et intervju om dette senere, at alt som var sant i en klassisk robinsonade, skulle være usant hos ham selv. Den paradisiske ”tilbake til naturen”  -drømmen er en umulighet mente han. For et menneske som strander i naturen på denne måten befolker den med hele sin medbragte bagasje av moderne kunnskap og kulturelle ballast.

Jules Verne skildrer i svært mange av sine bøker mennesker som samhandler i lukkede rom. Om bord på skip, i romfartøy, i undervannsbåt eller strandet på en øde øy, står mennesker underveis overfor utfordringer som skal håndteres. Dette er robinsonadenes kjerne-problematikk. Jules Verne skrev denne typen fortellinger helt fra han som ung skribent på starten av forfatterskapet kom til Norge i 1861 for å få inspirerende eksotiske impulser. Romanen Reisen til månen har på samme vis som Nordpol-fortellingen om Kaptein Hatteras robinsonade-sjangerens særtrekk. Jules Verne ga forøvrig på skrivestadiet boken om Hatteras den betegnende arbeidstittel; «Robinson i isen».


Bevisstgjøring til å skrive prosa

Den romanen han skrev som hadde norsk tematikk kom som nevnt ut først mange år etter reisen. Jules Verne hadde ikke noe hastverk med å lage en selvstendig fortelling knyttet til de stedene han hadde besøkt under norgesreisen. Men i mellomtiden kunne han tydligvis ikke la være å putte inn setninger om Norges-inntrykkene, i både den ene og den andre fortellingen senere på 1860-tallet. Skottland- og Norge-reisene hadde gitt ham tro på at han hadde noe unikt å fortelle. Han tok nå skritter over fra poesi og dramatikk, og satte i gang med å skrive prosa. Den første romanen som ble ferdig var han imidlertid misfornøyd med, så den havnet i peisen. Hadde det ikke vært for hans kones raske reaksjon, hadde aldri boken Fem uker i ballong kommet ut. Den skulle vise seg å bli hans gjennombruddsroman. Kanskje selvkritikken hadde vært for høy. Og bedre ble det jo ikke av at forleggeren hans Pierre Jules Hetzel ikke hadde villet gi ut  reportasjebøkene hans fra nordsjølandene.

Forleggerens medvirkning
Med boken om ballongferden fikk Verne forlagskontrakt, etter hvert på 60 bøker. Og i løpet av denne rekken av romaner er forleggeren stadig inne og korrigerer kunstneriske innholdsvalg både tekstlig og bildemessig. Dette er kjent fra korrespondanse forlegger og forfatter i mellom. Eksempler på dette er blant annet frihetskjemperen kaptein Nemo´s polske identet, som under påtrykk og kraftig argumentasjon fra forleggeren Pierre Jules Hetzel blir omgjort og «ufarliggort» til indisk prins, av politiske grunner. Og sluttscenen i fortellingen om kaptein Hatteras – hvor Verne i det opprinnelige manuset lar kapteinen miste forstanden og begå selvmord på Nordpolen, blir etter forleggerens påtrykk omskrevet til en happy ending.

Tjuefem år etter Norges-reisen ser jeg for meg at forlegger P.J. Hetzel på et tidspunkt tar grep og sier til Jules Verne;  at nå må det lages romaner av det norske materialet [«som de har liggende»]. Fra produksjonsprossen forut for boken om Norge og Loddseddelen, kjenner vi til at Verne i et brev til forleggeren sier at alt en trenger av bakrunns-stoff for å lage illustrasjoner til boken, er å finne i det franske reisemagasinet Le tour du monde. At dette rådet ble fulgt kan vi se ved å sammenligne illustrasjonene i disse to publikasjonene.

Det han ikke sier noe om, er at han kanskje har hatt ganske sparsomt med egne notater og lite selvopplevd unikt materiale fra de praktiske siden ved sin egen reise i Norge. Jeg tar sjansen på denne teorien, til tross for det som alltid har vært hevdet i alle publikasjoner om Jules Verne og Skandianavia -reisen. De fleste biografiske tekster om Verne tar for gitt at boken om Loddseddelen og gjestgiveriet i Telemark er skrevet på grunnlag av forfatterens egne erfaringer fra Norge. Dette er jo selvsagt riktig i prinsippet, men det er mye som tyder på at han i virkeligheten har benyttet lett tilgjengelig fransk reiselitteratur som kilde for nesten all faktainformasjon. Han har selv uttalt at Paul Riants reiseartikkel i Le tour du monde fra 1860 og Louis Énaults bok La Norvège fra 1857 var viktige inspirasjonsskilder som førte til at han faktisk reiste i 1861. Jeg ser for meg at han også har benyttet disse tekstene som huskelapp da han skulle skrive boken fra Telemark  i 1886 . Praktisk talt alle geografiske opplysninger og stedsnavn som finnes i romanen finner vi også igjen i disse trykte kildene. Dette forteller oss at samme fremgangsmåte som ble brukt ved de romanene han skrev fra steder han aldri besøkte, ville også ha vært mulig i dette tilfellet.

Beviset for at Jules Verne faktisk besøkte Norge
Dersom Jules Verne kunne skrive fortellinger fra steder i verden som han aldri hadde sett, hvordan kan vi da vite at forfatteren faktisk reiste gjennom halve Telemark og helt opp til Rjukanfossen i 1861? Svaret på dette, bortsett fra hans egne dagboknotater, ville være å se underskriften hans i en av hotell-gjestebøkene langs reiseruten. I mangel av dette har alle Jules Verne -biografier som omtaler Norge-reisen, støttet seg til en fransk reiseskildring fra 12 år senere. Denne beskriver omtrent den samme turen som Jules Verne foretok mellom Christiania og Telemark. Forfatteren av boken Un Voyage en Norwége, Jules Lecercq, omtaler at han leste navnene både til Jules Verne og Le tour du monde-journalist Paul Riant i gjesteboken på Dale ved Rjukan. Til nå har de fleste Jules Verne -forskere antatt at Leclercq´s reise i 1873 ville være identisk med den Verne foretok 12 år før, ikke minst fordi reiseruten i -73 sammenfaller med den journalist Riant fulgte et par år før Jules Verne besøkte stedet. Mine studier av Vernes dagbok viser imidlertid at dette er en kortslutning. Riktignok er det et visst rom for tvil, men mye tyder på at Verne på ett par punkter gikk sine egne veier.
Så selv om Jules Leclercq -boken kan benyttes som sannhetsbevis på at forfatteren faktisk besøkte Rjukan og Norge, så stemmer ikke alt det litteraturforskere har publisert av reisedetaljer for Vernes del.
Ved å studere Vernes  stikkordspregede dagboksnotater, kan det se ut som om han fraviker den reiseruten som svært mange i samtiden benyttet. Han beskriver både i romantekst og i dagbok et stopp på storgården Tinnes ved Notodden. Dette betyr nok at forfatteren reiste en litt annen rute ut fra Kongsberg, kanskje over Meheia i stedet for via Jondalen og Bolkesjø slik de andre franske skribentene valgte. På denne måten kom han strake veien til den spektakulæer Heddal stavkirke han hadde lest om. Og fra en rekke av forfatterens reisetekster har vi sett at han var spesielt opptatt av kirkebygg. Dagboken indikerer at Jules Verne hadde samtaler med kjentfolk fra Kongsberg under oppholdet i hovedstaden, kanskje han fikk spesialråd angående rutevalg og skysstasjoner.

To Norge-bøker etter hverandre
Dersom mine antagelser er rett, med hensyn til forlegger Hetzel´s  initiativ for å få produsert boken om Loddseddelen, og at forfatteren benyttet Paul Riants reisetekst i magasinet Le tour du monde som huskelapp i skriveprosessen, gir det mening også å se en annen roman i det samme lys. Det er mye som tyder på at også boken om den foreldreløse fra Vraket etter Cynthia er produsert med inspirende ledetråder from Le tour du monde. Romanen er kreditert både Verne og Laurie, men boken er ført i pennen av den innleide skribenten Paschal Grousset som leverte tekster under pseudonymet André Laurie.

I denne prosessen har nok  imidlertid flere reiseartikler om Skandinavia vært involvert. Den artikkelen som i hovedsak ser ut til å ligge til grunn for Loddseddelen omhandler Norge, og er skrevet av den tidligere nevnte Paul Riant. En annen artikkel, som kom noen måneder senere, er forfattet av skribenten M.Saint-Blaize og tar for seg Sverige. Vraket etter Cynthia som omhandler nordmenn bosatt i Norge og Sverige, har en rekke omtaler av Sverige og omtaler enkelte svenske steds- og personnavn. Og flere kommentarer om norske tradisjoner er blitt ”forsvensket”, eksempelvis til «jul-øl» og «snorgas» (smørgås). Men dette kan vel sies å være naturlig i en tekst utgitt i unionstiden, men forlag og forfatter har hatt rik anledning til å skaffe seg informasjon om også nabolandet gjennom magasinet Le tour du monde.

Det er uansett påfallende at Hetzels forlag gir ut to Verne –bøker fra Norge i de to påfølgende årene 1885 og 1886, altså omlag 25 år etter at Verne reiste i Norge. Og vi kan i  begge romaner ane en viss felles mal eller standardisering i tilblivelsesprosessen. Begge romanene fletter inn et sagn i handlingen. I Loddseddelen hører vi om den legendariske Mari-stien og i Cynthia -boken er det sentrale trekk som kan peke på et St. Sunniva –sagn. Dette siste har klare forbindelser med en katolsk grotte-kirke i Nordfjord som Riant omtaler i Le tour du monde. Så begge fortellingene kan se ut til å ha hatt artikkelen til Paul Riant som hoved-utgangspunkt. Her gis det full oversikt over alle nødvendige geografiske referanser. Verne har dessuten forsynt seg en del av Riants tekstlige formuleringer, og i tillegg finner vi i reisemagasinet person-navn som kan ha gitt ideer. For å demonstrere dette med navn, må jeg gå litt detaljert inn på innholdet i reisemagasinet Le tour du monde.

Norsk-svensk polarisering i unionstiden
I dagboken til Jules Verne, som er nokså stikkordpreget i formen, kommenterer han to ganger i løpet av få sider at ”les Suédois détestent les norwégiens” – svenskene hater nordmenn. Dette kan Verne  meget godt ha ønsket å gjøre et poeng av. En tilsvarende formulering, med omvent fortegn, har han lagt inn i teksten for boken Reisen til månen: «For av en eller annen grunn er ikke Nordmenn glad i å skulle sende sitt sølv til Sverige.”

Som norsk leser av Vernes romanen om Loddseddelen, har jeg reagert på et par unorske navn på rollelisten. En slesk forretningsmannen fra Drammen, som alle hater i fortellingen, er gitt det svensk-klingende navnet Sandqvist, eller Sandgoist som det står i originalteksten. Hans motsats i boken, som er professor og stortingsmann fra Christiania gir forfatteren det merkelige navnet Sylvius Hog. Min sammenligning av romantekst og magasintekst, gir sterke indikasjoner i på at Jules Verne fant rollenavn til dem begge i to ulike nummer av reisemagasinet Le tour du monde. I skribent Paul Riants fotnoter om norske familienavn, som han understreker at ofte beskriver natur, kommenteres en rekke lands oversettelse av det latinske navnet Sylvius. Han poengterer at det har blitt omgjort til forest, bois, skog, etc. Han formulerer seg slik: «Sylvius Skog en Norvége». Altså: Sylvius [har blitt til] Skog i Norge.
Inngående håndskrift-studier av Vernes manus til boken om Norge og loddseddelen, viser at han ikke har skrevet etternavnet Hog. Det står noe som kan se ut som Skog eller Stog. Dette har vært kommentert av forskere og man antar at Hog i den ferdige versjon av boken kan være en setterfeil på trykkeriet.

Antagonisten  i fortellingen, med det svenkklingende navn Sandgoist, ser ut til å stamme fra et annet nummer av samme tidsskrift. I en artikkel av skribenten M. Saint-Blaize, som beskriver Sverige og Lappland, finner vi navnet Sandgoist blant de forholdsvis få personer som er omtalt. Gjennom disse navnene symboliseres polariseringen landene i mellom, positiv-negativ, som hele denne romanen fra unionstidens Norge er gjennomsyret av: Norge – Sverige,  Sylvius – Sandqvist.

Om vi ser begge de norske fortellingene (med forskjellige forfattere) som Hetzel-forlaget ga ut i årene 1885-1886 under ett, og vektlegger at de begge har sannsynlige koblinger til inspirerende magasinartikler, er det ikke usannsynlig at det var forleggeren selv som igangsatte produksjons-prosessen. Jeg tar sjansen på følgende hypotese:
Jules Verne fikk oppdraget med stoffet fra Telemark og Norge. Dersom  inntrykkene fra Norge skulle ha begynt å gå i glemmeboken etter de 25 årene som hadde gått siden reisen, så hadde han jo reisemagasinet til å friske opp hukommelsen. En ghost-writer som var tilknyttet forlaget, fikk på tilsvarende vis oppgaven med å gjøre bokidéer fra Nordfjord og Sverige om til romanteksten Vraket etter Cynthia – også han med start-hjelp fra Le tour du monde. Begge romanene ble så utgitt med Vernes navn på permen – – kanskje

Jules Vernes egne opplevelser fra Norges-reisen
Som vi så benyttet nok Verne informasjon fra magasinet Le tour du monde i romantekster, både når det gjelder geografiske betegnelser og persongalleriet,  godt hjulpet av Énaults  La Norvége. Men når det kom til miljøskildringer og sosiale forhold, yrker og profesjoner – ser det ut til at han har flettet inn sin egne opplevelser langs reiseruten. Syfilislegen Dr. Carl Wilhelm Boeck, som satt på tinghet for Kongsberg, tilbragte Verne en del tid sammen med i Christiania. Han ble diktet inn i romanteksten om Loddseddelen og Norge. På samme måte blir flere bok-sider viet reiselivsmannen Thomas Bennett som Verne engasjerte for å tilrettelegge transporten gjennom Buskerud og Telemark. Og enkefru Hansen som drev hotellet Verne benyttet på Kongsberg, kan meget godt ha vært modell for innehaveren av Vernes fiksjons-pensjonat på Dale ved Rjukan. Verten på det gjestgiveriet Verne selv bodde på under sitt opphold på stedet het John Olsen-Dale, men romanens verdshus blir drevet av nettopp en enkefru Hansen. Disse miljøskildringene ser det ut til at han la vekt på å få med. Og denne typen beskrivelser hadde han kanskje planer om å fokusere på i sine senere romaner fra nordlige strøk. Vi finner dem igjen i bøkene om Kaptein Hatteras, Reisen til Jordens indre, Kaptein Grants barn, Reisen til månen, Skuddet på kilimanjaro, Robur erobreren og flere andre.

På denne måten gir det mening å se Norden-reisen som betydningsfull for den retningen hele Jules Vernes forfatterskap skulle ta, ikke først og fremst som avgjørende for å skrive en enkelt bok om Norge. Dersom dette hadde vært hensikten ville han nok gått i gang med det samme, like etter reisen. Men han lot det altså gå hele 25 år. Jeg tror hans formål var å oppleve ved selvsyn, noe av det eksotiske ved Norden. Norge og Telemark var så langt nord han som sivilisert franskmann, var i stand til å komme seg. Hit gikk det nærmest organiserte pakketurer, men opplevelsene var eksotiske nok til å gi innspill som kunne benyttes i troverdige fortellinger nordfra. Selv gikk han ikke av veien for å bli med på en guidet fottur opp på Gaustatoppen. Den smale og bratte Maristien ved Rjukanfossen måtte han riktignok gi opp, men alt dette var helt klart spektakulære opplevelser og unike inntrykk for en som kom fra det velorganiserte Paris. Her fikk han et insitament til å utvikle sin litteratur-idé, om robinsonader plassert i ugjestmilde strøk.

Etter Norgesreisen
Tilbake i Paris, later det til at han både arbeider med manuset til sin robinsonade Onkel Robinson og videre i 1862 med  boken om ballongferden som skulle gi ham bokkontrakt. Men deretter er han for fullt i gang med skrivearbeidet om nordområdene. Dette resulterer året etter utgivelsen av Fem uker i ballong, i både Kaptein Hatteras -romanen om oppdagelsen av Nordpolen og samme år (1864) en bok som vektlegger Island og det norønne, med Reisen til jordens indre.

Etter å ha gått inn i jorden bærer det så ut fra jorden, når måneprosjektilet skytes ut i Reisen til månen. Og med boken om måne-prosjektilet vil kanskje mange si at Jules Verne ble science fiction forfatter. Riktignok har han skrevet noen fortellinger som baserer seg på en fremtids-teknologi – for at handlingen som beskrives skal kunne realiseres, men forfatterskapet sett under ett er ikke preget av denne typen fortellinger. Det meste Jules Verne beskrev ville være mulig å sette ut i livet i hans samtid.

Pedagogiske tekster
Jules Verne var engasjert av naturvitenskap og geografi, og kjente til nyvinninger og oppdagelser innen et vidt spekter av temaer. Dette var han opptatt av å spre kunnskap om. Det pedagogiske aspektet var viktig. I bøkene tar Jules Verne ofte lange pauser fra selve handlingen og legger ut om fakta og populærvitenskap. Her var bokillustrasjoner meget viktige. I bøkene hans har disse en klar funksjon i sammenheng med verbalteksten og utgjører en helhet. På denne måten blir Jules Vernes bøker noen av de første eksemler på det vi i dag kaller sammensatte tekster. Dette er slik alle elektroniske medier funger i vår tid, ved kombinasjoner av flere typer meningsskapene ressurser – som bilder, tekst, kart, film, musikk og andre ytringsformer.

Gjennom en slik publiseringsform blir kunnskapsformidling gjennom fengende prosa en hovedlinje i Vernes prosjekt. Men dette virker egentlig begge veier, for elementer av det virkelige gir realisme og troverdighet, og gjør derfor også fiksjonsfortellingen mer spennende.

Ikke science fiction
Hos Jules Verne ser det ut til at bruk av det realistiske er et bevisst virkemiddel. Virkeligheten er mye mer spennende enn en fiksjonsfortelling noen gang kan bli – nettop fordi den er virkelig. Dersom vi ser hans forfatterskap under ett, kan vi ane at det er en slik erkjennelse som ligger bak hans  motiv for å bringe inn så vidt mye fakta og fagstoff  i bøkene. Og nettopp i dette ligger motsatsen til den utbredte Jules Verne -myten, at hans litterære hovedprosjekt skulle være å forutsi morgendagens oppfinnelser, eller at bøkene hans først og fremst er en slags science fiction.

Det motsatte er jo tilfelle  – det meste han presenterte var mulig, Jules Verne dramatiserte populærvitenskap.

av Per Johan Moe, oktober 2010

Advertisements
Publisert on juni 13, 2010 at 18:12  Comments Off on Vernes prosjekt (essay)  
%d bloggers like this: