Loddseddelen

Un billet de loterie no. 9672 (Paris 1886)
-utgitt første gang i Norden i tidsskriftet Nordstjernen (Dk) i 1887.
Norsk tittel: Det store loddet (Huitfeldt forlag 1971)
[les NB.no] [eng. audiobook]

1. utgave: Un billet de loterie, Hetzel 1886

En fortelling fra Norge
Romanen om loddseddel nummer 9672 er den nokså enkle historien om det romantiske forholdet mellom Ole Kamp og hans kjæreste Hulda fra Vestfjorddalen i Telemark. Ole jobber på fiskebåt utenfor New Foundland. Hulda er datter til enkefru Hansen, som driver et gjestgiveri på Dale, like utenfor det som i dag er Rjukan sentrum. Lenge later det til at Ole har omkommet under fiskeskøyta «Vikens» forlis. Fartøyet hadde ikke kommer fram til bestemmelsesstedet innen forventet tid og derfor regnet man med at noe alvorlig hadde hendt skipet. Ukene går og familien på Dale får ingen melding som tyder på at besetningen har blitt reddet. Det viser seg etter hvert at den savnede Ole hadde tatt lodd i et pengelotteri, og at han hadde en helt spesiell tro på at dette ville gå inn. Sammen med inntektene fra flere måneders fiske skulle dette danne det økonomiske grunnlaget de trengte for å gifte seg. I samme stund som Ole forstår at hans siste time muligens har kommet, skribler han ned en avskjedshilsen til sin elskede, putter loddet i en flaske, korker igjen og kaster det hele på sjøen. En dansk fiskekutter finner flaskeposten og forsendelsen havner på Dale.
Fortellingen har paralleller til romanen om Kaptein Grants barn. Den ble utgitt bare fire år etter Vernes norgesreise i 1861 og kom ut som første bind i Nemo -trilogien. [N1] Også her er utgangspunktet i fortellingen et budskap i en flaskepost og i begge historiene settes det i gang en storstilt leteaksjon. Det er også en direkte norsk forbindelse mellom de to fortellingene, som jeg skal komme tilbake til.

Fortellingen bringer leserne i tillegg til Bergen, Drammen og Christiania. I løpet av historien er vi vitne til at Huldas bror, den barske Joël [N2] redder en velstående stortingsrepresentant og jusprofessor med det spesielle navnet Sylvius Hog fra å falle i Rjukanfossen. Stedet for redningen svarer til beskrivelsen av den spektakulære Mari-stien, i fjellveggen som omkranser juvet ned mot elven Maana og fossen. I dag er dette kjent som åsted for sagnet om Øistein og hans forlovede Mari fra Vestfjorddalen. Friluftsteateret Marispelet oppføres på Rjukan hver sommer. Verne gjenforteller deler av dette sagnet i boken. Etter å ha blitt reddet av Joël innleder stortingsrepresentanten og de unge på gjestgiveriet et nært vennskap. Dette kommer senere den gjeldstyngede Telemarksfamilien tilgode. Enkefru Hansen har nemlig belånt gården i forbindelse med økonomiske spekulasjoner. Etter hvert blir det allment kjent at familien har mottatt et pengelodd under meget spesielle omstendigheter. Avisene beskriver rørende den spesielle flaskeposten og kjærestene Ole og Hulda. Leserne blir raskt overbevist om at loddet må være spesielt betydningsfullt. Kjøpstilbud begynner å strømme inn til familien på Dale, fra folk som ønsker å kjøpe den berømte loddseddelen. En ufyselig kreditor som har pant i gården dukker snart opp og tiltvinger seg loddet. Kort tid før trekningen i universitetets aula i Christiania, klarer stortingsmann Sylvius Hog i hemmelighet både å få kjøpt loddet tilbake og oppspore den savnede. Ole har mirakuløst blitt reddet ved Grønland. Ingen i familien får vite om noe av dette før under trekningen. For å overvære denne har Sylvius invitert Hulda og Joël til noen dager i hovedstaden. Teksten skildrer utførlig to alternative reiseruter til Christiania, og forfatteren gjør seg selv ”synlig” i teksten ved at han erklærer å ha reist samme veien selv. Trekningen resulterer selvfølgelig i at Loddet gir stor gevinst, og Ole står plutselig i døra med loddseddelen i hånden. Kort etter blir det bryllup i den lille kirken på Dale, som ligger bare et stenkast fra gjestgiveriet.

Det store loddet fremstår kanskje noe banal lest med moderne briller. Forfatteren har sannsynligvis skrevet historien for å få anledning til å skildre storslagen natur og folk i Telemark, slik han og to kamerater opplevde det under sin rundreise. Reisen til Norge i 1861 var en av de første utenlandsreisene forfatteren gjennomførte. Han var meget oppglødd av naturbeskrivelser fra Norge i fransk reiselitteratur [N3]. Dette har jeg beskrevet i artikkelen om norgesreisen [L – Verne i Norge]. Rjukanfossen hadde i Mellomeuropa (nokså misvisende) blitt omtalt som Europas, kanskje også verdens høyeste fossefall, og den var Vernes reisemål.

Oversettelser og bokutgivelser på flere språk
Jules Vernes dagbok og notater fra turen til Norge resulterte blant annet i denne romanteksten og en reiseskildring som det først i nyere tid ble utgitt deler av. Tre skandinaviareisendes lystige misere [N4] kom på trykk så sent som i 2003. Men boken om Ole og Hulda lot også vente på seg. Dette indikerer at forfatteren kanskje ikke anså selve romanprosjektet som hovedformålet med reisen. Verne og forlaget ventet tjuefem år, helt til 1886 før romanen kom ut som nummer 28 i serien Voyages Extraordinaires.
Boken slo godt an da den ble gitt ut. Hele 10000 eksemplarer ble distribuert i Frankrike. [N5] Året etter ble romanen tilgjengelig i Norden på dansk språk med tittelen: Nr. 9672, Fortælling fra Norge. Historien gikk i føljetong fra mai til september i ukebladet Nordstjernen(xL) (1887).

Andr. Schou, København 1888

Det norske miljø i USA kan ha fått tilgang på boken gjennom en utgivelse fra “Skandinaven´s Boghandel” i Chicago i 1889.  [N6]  [Se Chicago utgaven]
Den foreløpig eneste norskspråklige utgave kom på C. Huitfeldt forlag så sent som i 1971. Denne utgivelsen er nok skyld i at mange tror at Jules Verne var i Norge det samme året som handlingen i Det store loddet utspiller seg. På omslaget og i forordet dateres Vernes reise feilaktig til 1862. Som vi skal se er det ting som tyder på at denne oversettelsen er laget på grunnlag av en forenklet allerede oversatt, uillustrert utgave. På tilsvarende måte har mange feil i ikke-franske bokutgaver fått spre seg. [N7]

Paradisbakkene ved Drammen
Det tok altså mange år før forfatteren utga sin Telemarksroman, men allerede fire år etter reisen, i boken Kaptein Grants barn,  finner vi spor av opplevelsene på trykk. Dessverre har dette vært ukjent for norske lesere. Dette skyldes igjen mangler ved forkortede norskspråklige utgaver. Det var nemlig ikke bare Telemark som imponerte reisefølget med sin storslagne natur. Også Buskerud, hvor Verne tilbrakte flere døgn, ga naturopplevelser som satte spor, slik det gjorde for mange utenlandske reiseskribenter. Mange har omtalt det vakre og fruktbare området ved Lier like øst for Drammen, det som fremdeles heter Paradisbakkene. Gjennom disse skråningene gikk en av Norges eldste kjøreveier. Denne forbant Christiania og sølvgruvestaden Kongsberg som var Norges to største byer på denne tiden. [N8]
Jules Verne skildrer begeistret Paradisbakkene i Lier allerede året 1865 i boken om barna til kaptein Grant som er på leting etter sin far. I Australia har de nådd fram til et spesielt vakkert beliggende gårdsbruk som kommer til syne i en lysning i tett skogsterreng. Forfatteren beskriver det slik:

“Rekken av enger og skog, her og der med store lysninger, omkranset av elegant avrundede åser, dannet terrenget i dette kuperte landskapet, et skue utover enhver beskrivelse. Ingen andre landområder i verden kan sammenlignes med dette, ikke engang den berømte Paradisdalen som er et norsk utkantstrøk ved Telemark.”  -Jules verne 1865   [F9a] [ov.PJM]

Romanen Kaptein Grants barn har vært publisert i Norge et titalls ganger, blant annet på Gyldendal, Tiden, Damm, og Hjemmet forlag. Alle, så nær som én utgivelse,  utelater denne kommentaren. Sannsynligvis er den redigert bort av et utenlandsk forlag som har skullet lage en forkortet utgave, og så har det blitt laget en norsk versjon fra denne teksten. Bare den meget tidlige 1901-utgivelsen til «Olsens boghandels forlag» [xL] gjengir Vernes henvisning til Paradisbakkene ved Drammen.
[den kan leses her; s.464]

Når forfatteren i fortellingen om loddseddelen på nytt henviser til Paradisbakkene, lider opplysningene samme skjebne i Huitfeldt forlags 1971-utgave av denne «helnorske» fortellingen. Riktignok kan vi i her lese om at hovedpersonene i fortellingen reiser langs Lierstranda, men dette er fri diktning. Verne nevner ikke dette stedsnavnet i sin opprinnelige boktekst. Uansett, høyst sannsynlig er det sin egen reise fra Drammen til Christiania Verne omtaler når han skriver:

”Ferden gikk utover en vei langs rekker av rognebærtrær, med sin korallrøde frukt. Og de kom så inn i en tett furuskog som omkranser ”Paradis-dalen”, en fantastisk solfylt forsenkning i landskapet. med åser bakenfor hverandre, helt ut mot horisonten i det fjerne. Så dukker hundrevis av bakker opp, de fleste av dem med et hus eller en gård på toppen.”
– Jules Verne 1886 [F9b] [ov. PJM]

Norske navn på fransk
Det ligger mange utfordringer å skulle lage norske versjoner av de franske originaltekstene om Norge. Norske  steds- og personnavn kan virke litt underlige i Vernes språkdrakt. Forfatteren kunne ikke lese eller snakke noe fremmed språk. Her ligger kanskje noe av forklaringen. Steds- og personnavn i fortellingene, bærer noen ganger preg av overlevering via tolk. På denne måten opererer forfatteren også i de øvrige ”norske” fortellingene med litt pussige, kanskje litt tyskklingende navn, slik som eksempelvis Siegfried og ikke Sigrid direkte. I tillegg kommer det forhold at mange norske stedsnavn på midten av 1800-tallet hadde andre betegnelser enn i dag. Særlig forvirrende for dagens norske lesere blir det slik den norske oversettelsen fra 1971 omtaler kirken som Hulda og Joël  passerer på vei til Christiania. Uten ytterligere forklaring benyttes betegnelsen “Hitterdal kirke”, slik Jules Verne har kalt den i den franske utgaven. På 1800-tallet var dette navnet på området langs elva Heddøla nordvest for Notodden. Forvirrende nok har vi i dag en kirke som heter det samme på Røros, milevis unna handlingen i Vestfjorddalen og Telemark. Det hadde vært naturlig med en liten opplysning slik A.Schous forlag gjorde i sin danske utgave av romanen i 1888.

Hitterdal var nemlig det gamle navnet på Heddal fram til 1917 og vi har altså her å gjøre med den berømte Heddal stavkirke. I den Franske originalutgaven som har en rekke flotte xylografier, har illustratør George Roux avbildet denne vakre middelalderkirken i Telemark. Beklageligvis er ikke alle illustrasjonene gjengitt i Huitfeldts utgave, heller ikke kirkebildet. [Her er bildene fra 1971] Hadde dette vært med, ville vel denne detaljen blitt kommentert med en navneforklaring, slik vi finner andre steder i utgivelsen. Oversetteren har i den oversatte bokteksten på andre steder lagt til fotnoter. Blant annet kommenterer han Vernes skildring av jernbane-utbyggingen i Norge. [N10]

Detaljene om Heddal stavkirke er kommentert av internasjonale Jules Verne-forskere.[N11] Det er publisert artikler med detaljer fra forfatterens norgesbesøk i 1861 som lister opp Vernes reiserute, med lokalnavn som Hokksund, Tinnsjø, Bamble og med opplysninger om at Jules Verne skal ha vært spesielt begeistret for å ha besøkt Heddal stavkirke. Kirkebygg og mattradisjoner var kulturelle elementer som Verne ved en rekke anledninger merket seg. I Telemarksfortellingen lar han professor Sylvius Hog få servert eksklusiv fransk vin på Rjukan, og på hotell Scandinavie i Drammen spiser han ørret med persille. Her er det ikke usannsynlig at forfatteren rett og slett skriver inn egne opplevelser. I sine dagboknotater for reisen mellom «Sandvigen» (Sandvika i Bærum)[N13] og Drammen forteller han:

[24. juli 1861] avreise kl 2 – reiserute langsetter fjorden -diverse stoppesteder – ankomst Drammen havn kl. 7–Hotel Scandinavié,  en trebygning – middag fisk fylt med en velduftende urt –  avgang kl 8 .30 – reisen følger en mur …..”[F14]

Reisedetaljer og lotteri
Jules Verne ankom Drammen på kvelden den 24. juli, sannsynligvis etter en fem timers reise med hjuldamper rundt Hurumlandet. Deretter fortsatte ferden mot Hokksund.[N15] I romanteksten lar Verne sine rollefigurer reise uavbrutt dag og natt den samme strekningen, men i motsatt retning. De benytter i følge boken hest og vogn. Jeg har gransket de arkiverte utgavene av Drammens Tidende for de aktuelle dagene, og her finnes detaljer om ankomst og avgangstider for kystruta, heste-diligencer og elvebåt. Det viser seg at tre ganger om dagen gikk dampsluppen «Nøkken» opp til Hokksund, eller Haugsund som det het dengang. Denne behagelige reisemåte er det ikke usannsynlig at Verne også benyttet, slik mange gjorde. Avgangstiden klokka ni ville ha passet bra med dagboknotatene, men i romanteksten skildrer han altså en karjolferd direkte fra Kongsberg via Hokksund. Kanskje ligger det en selvopplevd reisemåte til grunn, akkurat som med middagsmenyen. I Vernes originaltekst benyttes for øvrig det opprinnelige stedsnavnet Haugsund, som ved en setterfeil har blitt til Hangsund[F16]. Denne skrivefeilen lever pussig nok videre i flere andre lands oversettelser.

Man kan spørre seg hvorfor et pengelotteri[F17] skulle være sentralt i en norsk fortelling som beskriver 1860-årene. I teksten fortelles det om et skole-lotteri i Christiania, men noe slikt skal ikke ha vært i gang på denne tiden. Uansett viser dette seg også å være et element som forfatteren kan ha notert seg under norgesoppholdet. I Drammen stoppet Jules Verne på Kiøsteruds hotell som ble drevet under det franske navnet «Scandinavie«. Innehaveren snakket muligens fransk og kanskje underholdt han de utenlandske gjestene med å fortelle om Norge og vise dem stedets avis. I Drammens Tidende den dagen Verne ankom byen ble det annonsert for et tysk pengelotteri med hovedgevinst på 300.000 mark.

Gjesteboken på Dale
I fortellingen om loddseddelen setter forfatteren på nytt inn reelle hendelser fra egen reise når han beskriver hvordan franske reisende (som han selv og hans to medreisende) skriver seg inn på et pensjonat på Dale i Vestfjorddalen (Rjukan). I dagboknotatene [N18] til Jules Verne kan vi lese at forfatterens kamerat, komponisten Aristide Hignard kom i skade for å gjøre en grammatikalsk bommert da han skulle skrive noen linjer inn i gjesteboken. Hendelsen kommenterer Verne slik i fortellingen om Det store loddet: [N19]

” En franskmann har […] skrevet sin hilsen, men siden hans setningsbygning lett kan misforstås, er det kanskje best ikke å nevne navn. Det kan nemlig synes som han roser seg selv for den mottagelse han fikk på hotellet, men man må regne med at rosen er myntet på madam Hansen og hennes fagre datter Hulda fra Vestfjorddalen.”  – Jules Verne 1886 [N20] [L]

Denne hendelsen med gjesteboken til pensjonatet på Dale har ofte vært omtalt i biografier og faglitteratur om Verne og hans forfatterskap. Den kobler forfatteren selv og hans reise til stedet Rjukan. Dessverre ser det nå ut til at pensjonatprotokollen er gått tapt. Bygningen som Jules Verne overnattet i er borte. Bare stabburet er inntakt, og dette har blitt flyttet over til naboeiendommen.
Da gården på nedre Dale som drev gjestgiveriet måtte vike plassen for den nye tid, ble det holdt auksjon over inventar og gjenstander. Listen over solgte effekter inneholdt ikke gjesteboken i følge lokale kilder.[N21]

Bakgrunn for fortellingen, stedsnavn og persongalleri
Jeg nevnte at gjesteboken ofte har vært omtalt i litteratur som beskriver Vernes første utenlandsreiser og romanen fra Telemark. I mange biografier har det vært konkludert med at boken ble skrevet på grunnlag av notater fra forfatterens egen reise.Mine undersøkelser tyder på at dette ikke stemmer helt og jeg vil forsøke å nyansere bildet. For å klargjøre er det nødvendig å lete etter bakgrunnen for valg av de stedene som Verne la handlingen til, og se på hva som kan være opphavet til de navn eller profesjoner han ga karakterene i fortellingen.
I artikkelen om Jules Vernes reiserute [L] gjennom Buskerud og Telemark har jeg påpekt at det ville ha vært mulig for forfatteren å skrive fortellingen med stor troverdighet også uten å ha besøkt stedene, i hvert fall dersom vi vektlegger stedsbeskrivelser og geografiske betegnelser. Disse navnene kunne han finne i allerede publiserte kilder. En slik kilde er magasinartikkelen ( i Le tour du monde) som Verne studerte året før Norges-turen. Det er bare et eneste stedsnavn som ikke også er omtalt i denne reisemagasinartikkelen, og det var storgården Tinnes [L – kart] like ved Heddalsvannet. I fiksjonsteksten beskriver han gårdsbebyggelsen like ved det som i dag er Notodden flyplass:
”De passerte også den maleriske gården Tiness med sine mange stabbur på høye stenpåler”    –Jules Verne 1886

I forfatterens dagbok finner vi en tegning av nettopp et slikt stabbur. Noen av hans dagbokskisser kunne godt ha vært utgangspunkt for de illustrasjonene som ble laget til bokutgivelsen uten at billedkunstneren selv besøkte Norge. Men i brev til sin forlegger påpeker Jules Verne at det som trengs som underlag for å lage bildene finnes i tidsskriftet Le tour du monde.[N 22] Og tilsynelatende benyttet forfatteren selv også dette reisemagasinet som huskeliste for stedsnavn, og bygget dem inn i fiksjonsteksten.

Når det gjelder persongalleriet har han vært noe friere, men også her er det tydelig at han har benyttet magasinteksten som inspirasjon. Det er ellers en del som tyder på at opplevelser og mennesker han møtte under reisen gjennom Norge har hatt betydning, men mer når det gjelder miljøskildringer enn tilgang på faktiske data. Under arbeidet med å avklare reiseruten i detalj, har jeg kommet over viktige spor. Jeg skal forsøke å redegjøre for hvor ideer til navn og yrker ser ut til å være selvopplevd, og hvor inspirasjonen til personen vi møter i boken Det store loddet stammer fra forfatterens egen bokhylle.

I tillegg til navnene Ole, Hulda og Joël [N23] som allerede er nevnt, blir vi i fortellingen kjent med innehaveren av overnattingsstedet, madam Hansen som er enke etter ektemannen Harald. Verne har selvsagt hatt anledning til å notere seg norske egennavn med tanke på romanen, men så nær som navnet Hulda stod alle de norske fornavnene i fortellingen å lese i den franske litteraturen vi vet forfatteren studerte før norgesoppholdet. [N24] Det har vært spekulert mye på hvor forfatteren har hentet de noe pussige navnene og ikke minst yrkene til de norske romanpersonene Siegfrid Helmboë og stortingsmann Sylvius Hog. Igjen kan vi gå til reisemagasinet Le tour du monde. Der finner vi kommentarer om at norske slekstnavn ofte er naturbeskrivende. Det opplyses eksempelvis om europeiske lokale videreutviklinger av det latinske Sylvius: Skog i Norge, Bois i Normandie, Boice i England og så videre. [F25]

Fra dette avsnittet ser det ut til at Jules Verne hentet navnet til Telemarksfamiliens velgjører, stortingsmann Sylvius Hog. Etternavnet kan imidlertid vise seg å være en setterfeil på trykkeriet hevder Verne-forskere. I forfatterens håndskrevne manus benyttes etternavnet Stog ser det ut til (eller kanskje Skog?). [N26] Navnet Sylvius Skog er altså meget sannsynlig direkte hentet fra den franske reiseartikkelen. I Vernes ulike manus støter vi ofte på unøyaktigheter med staving. Og i det foreliggende manus har temmelig sikkert navnet Holmboe blitt til Helmboë hos forfatteren. For også når det gjelder navnet på kjæresten til den savnede fiskeren Ole, nemlig Siegfrid Helmboë fra Bamble, kan vi finne utgangspunktet i den samme franske reisemagasinartikkel. I forbindelse med omtalen av stavkirken i Heddal, reflekterer forfatteren Paul Riant over at en norsk forsker ved navn Holmboe [N27] har studert spor av orientalske buddhistiske tretempler i Norge, i en sammenligning mellom byggeskikk i østen og gammel norsk trearkitektur (norrøn- og dragestil).[N28]

Den reelle fjellfører, Ole Torgersen Dale og ”hans vakre datter Aasta” [N29]
Jeg har omtalt inspirasjon som kan være hentet fra Vernes egen reise. Og det er ting som tyder på at spesielt yrker og titler som presenteres i romanen kommer herfra. Opphold på  de lokale skysstasjonene og gjestegårdene som reisefølget besøkte under Buskerud- og Telemarksreisen ser ut til å kunne ha gitt forfatteren erfaringer som han har kunnet flette inn under oppbygningen av persongalleriet. Vi får vite i fortellingen at Joël Hansen lever av å være fjellfører, og han har ifølge Verne likhetstrekk med kelterne i Bretagne og Rollo (Gange-Rolf) i Normandie.[N30]
Verne beskriver i fortellingen den enkle levestandard på Dale, og de nokså fattigslige kår materielt. Selv om standarden på gjestgiveriet berømmes i matveien har forfatteren kanskje ønsket å «skjerme» familien, i sin fiksjonstekst. Deres reelle navn er ikke benyttet. Verne og hans følge var gjester hos Ole Torgersen Dale på nedre Dale gård, rett øst for det som nå er Rjukan sentrum. Han var profesjonell fjellfører og hadde drevet stedet med hjelp fra sin datter Aasta en del år. Da Verne besøkte Dale hadde nettopp storesøster Aagot og hennes mann John Olsen Dale overtatt den daglige driften av stedet. [N31] Av de som arbeidet på gjestgiveriet er det bare navnet til Ole som er hedret med en plass i romanen, og fjellføreryrket er i romanen tillagt sønnen i huset.  Det var et levebrød som også Ole Torgersens svigersønn John vel hadde. Men navnet til den meget sentrale rollefiguren enkefru Hansen som i romanfortellingen driver stedet, ser det ut til at Verne hentet fra et annet sted på sin egen reise.

Vi leser i fiksjonsteksten at hovedpersonene på vei til et besøk i Christiania gjør et kort stopp på Kongsberg. Her tar de seg et glass brennevin på gruveselskapets overnattingssted ”Hotel des mines”. Denne franskklingende betegnelse var etablissementets virkelige navn. Franske navn eller stavemåter var vanlig både på Kongsberg, i Christiania og i Drammen som vi har sett. Men forfatteren overnattet ikke her selv. I Vernes dagbok kan vi lese at han og hans to kamerater bodde på enkefru Hansens hotell på Kongsberg.  Madam Hansens privathotell lå i Egermogaden eller det som i dag er Storgata på Kongsberg og ble drevet av hotelværtinde Inger Kristine Hansen etter at hennes mann hadde gått bort. Oppholdet her kan ha gitt forfatteren manusidéer.

” Kongsberg, torsdag 25. juli : ”by med gater av trehus — rusletur i skogen — tilbake til Konsberg — hôtel Hansen – Fredag 26. — vi stopper for tidlig lunsj på et meget velstelt herberge.” – Jules Verne 1861 [ov. PJM]  [F 32]

Reise gjennom Jondalen ?
Alle reisende fra Kongsberg mot Tinnsjø og Dale reiste normalt gjennom den nokså øde Jondalen. Men Jules Verne benyttet muligens ikke denne reiseruten på veien opp mot Rjukan. Hans nedtegnelser kan tyde på at han dro like til Tinnes (Notodden) og Heddal, sannsynligvis over det vi kaller Meheia. Men reisefølget kan også ha benyttet kjerreveien gjennom Jondalen, om ikke annet så på tilbaketuren. Denne reiseveien beskrives i romanteksten. Underveis stoppet de i såfall på Moen skydsstasjon og Uppigard Bolkesjø. Noen andre bygninger fantes knapt nok på denne tiden i følge alle de kjente franske reisetekstene. Andre reiseskildringer, også skandinaviske, fra tiårene like før Jules Verne reiste gjennom området, omtaler stortingsmann Gunleik Bolkesjøs gjestgiveri på Uppigard som ekstra flott, med vakker utsikt over Bokka og Follsjøen. Innehaveren var kjent for å sette seg ned med gjestene for å konversere. Dette kan være stedet Verne omtaler i sine dagboknotater hvor han sier: ”Tidlig lunsj på et meget velstelt herberge”. På Vernes tid hadde riktignok sønnen Ola overtatt nokså nylig. Dette er det ikke sikkert at de tre franske reisende var klar over, om de da besøkte denne skysstasjonen. Uansett, her i det vakre hjemmet til stortingsmannen kan Verne ha fått enda et element til sin romanfortelling.

Videoklipp Kobbervollane

Det må i høyeste grad understrekes et kan når det gjelder disse stoppestedene langs reiseruten, for dagboken til forfatteren omtaler tilsynelatende en karjolferd direkte fra Kongsberg til Notodden på nokså kort tid. Dette kan tyde på at de la veien om Meheia, og at de derfor lot hestene få hvile på en annen skysstasjon. Ti kilometer vest for Kongsberg, litt ovenfor Saggrenda,  lå «Kobbervollane skydsstasjon» i 1860-årene. Det «velstelte herberget» hvor reisefølget tok en lunch-stopp kan derfor ha vært dette stedet.

Enten forfatteren møtte en stortingsmann på en slik skysstasjon eller ikke, tilbrakte han uansett enda mer tid i samtale med en annen stortingsrepresentant. Vi leser i Jules Vernes dagbok at han i Christiania hadde samtaler med en professor ved navn «Boeck» over et par dager. Verne ble invitert med til vitenskapsmannens landsted og besøkte hans eget hospital hvor han drev med forskning.
Alle detaljer stemmer med Dr. Carl Wilhelm Boecksomhadde sin egen hudklinikk hvor han behandlet syfilis i denne perioden.[L-Verne diary] Doktoren var opprinnelig oppvokst på Kongsberg og hadde praktisert der tyve år tidligere. I tillegg hadde han vært stortingsrepresentant for Kongsberg fra 1845. I Vernes roman diktes ”den berømte doktor Boek» [NF33] inn i teksten, som en venn av Sylvius Hog.

Vi har altså sett at praktisk talt alle steder som omtales i boken stammer fra geografiske opplysninger i publiserte kilder som forfatteren hadde tilgang til uavhengig av sin egen reise. Mange av roman-karakterenes navn er høyst sannsynlig også hentet fra en reiseartikkel i magasinet Le tour du monde. Men miljø- og menneskeskildringene har Verne muligens hentet fra overnattingsstedene langs hans egen reiserute, ikke minst når det gjelder enkefru Hansens lille hotell på Kongsberg og stortingsmann C.W. Boeck i Christiania.

Spekulasjoner
Vi får selvsagt aldri fullt ut vite hva forfatteren faktisk opplevde og hva han hadde til hensikt med fortellingen og rollegalleriet. Det er også usikkert hvilke stavekorreksjoner forlaget eventuelt gjorde i manuset før utgivelsen, og det samme kan sies om mulige settefeil på trykkeriet. Vi kan spekulere på om enda et stoppested langs reiseruten har bidratt til Vernes ideer for romanen og persongalleriet. Ved de omtalte Paradisbakkene i Lier er det ikke usannsynlig at diligensen ”Alliancen” fra Drammen lot de reisende få ta en liten stopp og nyte utsikten. På den gamle Heg gjestegård som i dag er flyttet et par kilometer opp i Paradisbakken, kan forfatteren ha kommet i kontakt med den kulturinteresserte innehaveren med etternavn Heg. I tillegg til verdshus- og gårdsdrift var han ansvarlig for å starte områdets første bibliotek. Her ligger det snublende nær å tenke seg at Verne i herr Heg kunne ha funnet den siste komponent til det (for norske ører) nokså fremmede navnet til sin romanfigur, professor Sylvius Hog. Her må jeg skynde meg å legge til; dersom vi velger å se bort fra det som før er nevnt om tyding av forfatterens håndskrevne manus og eventuelle trykkeribommerter, noe som også vil gjelde for det følgende.

For spekulasjonene slutter ikke her, også utenlandske kunnskapsrike ”vernianere” har viet fortellingen om Loddseddelen stor oppmerksomhet. Ikke minst fordi historien utmerker seg med å ikke inneholde noen fantastiske elementer i motsetning til mange av de senere fortellingene. Det faktum at historien har utgangspunkt i Vernes egen reise like før han skapte sin litterære plattform anses også som betydningsfull. Mange har lett etter skjulte budskap, enten i navn, bilder eller det kryptiske loddseddel-nummeret. Ordspill eller anagram, dette å stokke om på bokstavene i historiske, faktiske navn og steder, finner vi i flere Verne-historier. Det mest kjente er sikkert hovedpersonen i romanen Reisen til månen (1865), hvor astronauten Michel Ardan har fått navn etter Vernes venn og ballongfarer, sosietetsfotografen Felix Nadar.

Victor Hugo og kryptogram i loddnummeret 9672
Det akademiske Jules Verne-selskapet i Paris gir ut et faglitterært tidskrift. I nummer nr 97 (1991) kan vi lese om en forbindelse til en annen av Vernes samtidige, den berømte forfatteren Victor Hugo. Jeg velger å ta dette med først og fremst fordi det indikerer hvilken interesse utenlandske språk- og litteraturforskere har viet romanfortellingen, det er nemlig ikke mange som går god for disse «tolkningene» i dag. I denne spesialutgaven av Bulletin de la Societé Jules Verne, om romanen Det store loddet, skriver Christian Porcq om en mulig kobling til Victor Hugo og tragiske hendelser i hans familie. Hugo mistet både sine tre sønner, to døtre og til sist sin kone.
Jeg ønsker ikke å legge for mye vekt på spekulasjonene i artikkelen, men vil bare viderebringe det enkelte anser som et sammenfall mellom loddseddelens nummer «9672» og diverse nøkkeltall på kalenderen, samt det faktum at illustrasjonene av Sylvius Hog i boken ligner ganske mye på den unge Victor Hugo.

Verne kan ha blitt kjent med Victor Hugo gjennom sin forlegger like etter Norgesreisen, og han kan ha fått høre om at Hugo hadde mistet sin datter Leopoldine i et tragisk skipsforlis noen år tilbake. Artikkelen presenterer en mulig anagram-kode innebygget i navnet til Vernes rollefigur Hulda og den andre dattereren som Victor Hugo ”mistet” da datteren Adele H ble sendt på asylåret etter, i 1863. Hans kone gikk bort fem år senere.
Den 22. mai 1885, samme år som Verne skrev boken om loddseddelen og skipsforliset i den, døde Victor Hugo som var delegat til det franske senatet. I Vernes roman reddes stortingsdelegat Sylvius Hog fra å falle Rjukanfossen den 22. mai.
Det har vært hevdet at Verne muligens hadde et minneverdig møte med Hugo 9. juli 1862 og at en stadig repetisjon av tallene i denne datoen sammen med selve loddseddel-nummeret er en skjult honnør. I fortellingen om Det store loddet 9672, ankommer to viktige brev om den savnede fiskeren Ole 9/7-62 og det feires dobbeltbryllup 19/7-62 . Noen år senere kommer romanfiguren Mester Antifer inn til Norges vestlandskyst den 9. juli 1862.

Selvbiografisk
Til slutt en kommentar om personnavnene i romanen som i likhet med flere av de andre ”norske” Jules Verne-bøkene plasserer forfatteren selv i fortellingen.[N34]
I flere Verne-historier finnes det selvbiografiske elementer. Jeg har tidligere kommentert at Verne henviser til romanfigurenes slektsskap med hans eget keltiske nordvest-Frankrike. Og i flere av forfatterens fortellinger møter vi reisende som med utgangspunkt i Jules Vernes hjemtrakter tar turen til Norden og Norge. I Vernes dagbok kan vi lese beskrivelse av hans egen sjøreise fra Gøteborg og opp Oslofjorden ombord på dampskipet «Viken». Dette skipsnavnet er som vi så i handlingsresymeet ovenfor sentralt i historien om den forliste Ole som var sjømann på nettopp fiskeskøyta «Viken» utenfor New Foundland. Sitt eget navn Jules, ligger innbakt i rollenavnet Joël på gjestgiveriet ved Rjukan.
Verne gjentar konseptet, selvbiografisk helt parallelt også med romanteksten om Mester Antifer og hans nevø Juhel [L] (1895). Ombord på et kystruteskip, igjen ved navn «Viken» reiser de etter mange omveier opp langs norskekysten og til Nordkapp. På denne måten dikter forfatteren sin egen drøm om nordområdene inn i fiksjonsteksten.

animasjon som viser et utvalg illustrasjoner fra boken

Kun 16 bilder [se bilder] ble gjengitt i det norske utgaven fra 1971
-til toppen-