Jules Verne i Norge

Telemark-reisen

Vernes reiserute i Norge 1861(animasjon)

I mange omtaler av Jules Verne hevdes det at forfatteren reiste lite eller nær sagt aldri, bortsett fra på globusen ved skrivebordet, og at han bare leste seg til alt det han beskriver i sine bøker. Dette er ikke riktig. Forfatteren foretok en rekke  reiser til mange forskjellige land i perioden 1859-1886. Til Norge og Rjukan i Telemark kom Verne i 1861. Dette var like før han ble en berømt forfatter.

De store oppdagelser
1850-årene da Jules Vernes startet å skrive sine fortellinger, var tiden for de siste store landoppdagelser. På midten av 1800-tallet var det omtrent bare polområdene som var uutforsket. Jules Verne var fascinert av tanken på skrive om fantasireiser til de ukjente arktiske områdene på kloden. I disse strøkene var det fremdeles mulig å dikte om  oppsiktsvekkende ekspedisjoner og  eventyr. Det går frem av hans reiseskildring fra Skandinavia at han var nærmest besatt av tanken på å reise nordover.

«Alt dette bygde opp i meg en intens fantasi. Jeg var dømt til å begi meg ut i verden, jeg måtte reise for enhver pris.[…]
Etter å ha reflektert lenge og vel, valgte jeg ut de skandinaviske landene som mål for min utforskning. Jeg følte meg tiltrukket av de nordligste områdene»  – Jules Verne, 1861

Norge og Skottland ble på mange måter Jules Vernes utvalgte favorittland. Dette var land som han stadig nevnte i bøker senere. Jules Vernes reise i de nordiske landene i 1861 er beskrevet i ord og tegninger i hans private dagbok og han begynte også på en egen dokumentarisk reiseskilding om sine opplevelser i Sverige, Norge og Danmark. Et håndskrevet manus med første kapittel er bevart og ble utgitt for første gang i 2003, som vedlegg til det franske magasinet GEO. Denne reiseskildringen er ikke tidligere utgitt i Norden. Jeg har oversatt teksten til norsk, og noen utdrag er gjengitt her:

“De tre Skandinavia-reisendes lystige misere”
(Joyeuses Misères de Trois Voyageurs en Scandinavie)

«Men de som besitter denne hellige ild, og som leser det jeg skriver […]
– Vel , de skulle dra til Sverige, Danmark og Norge! De er ikke som alle andre land i verden, en finner ikke dess like.
Men uansett, dette er ekte reising! Sletter, fjell, skoger, bekker, stryk, elver, innsjøer, hav, på hesteryggen, til fots, med postvogner, karjoler, kjerrer, og klatreturer eller farlige utforkjøringer.
Her finner du alt – «
– Jules Verne, 1861 [les full oversettelse]  [ov. PJM]

Interessen for nordområdene hadde allerede kommet til uttrykk noen år i forveien. Som ung forfatter, etter diverse noveller fikk han publisert sin første fortelling av noe lengde.  En overvintring i isen (Hivernage dans les glaces) ble utgitt i 1855. Fortellingen handler om en leteaksjon etter franske sjøfolk, opp langs norskekysten til Nordland. Det viser seg senere at de har blitt reddet av norske fangsmenn under et forlis i en beryktet og farlig malstrøm utenfor Lofoten.

Turismens vugge
Jules Verne hadde lest om Norge og Telemark. Rjukanfossen ble i europeiske tidsskrift nokså misvisende karakterisert som verdens største. Norske reiselivsfolk mener disse omtalene på kontinentet bidro til å igangsette den norske turismen, nettopp der i Vestfjorddalen og Rjukan som den 33-årige Verne besøkte sammen med to kamerater i juli 1861.

Lite kjent i Norge
Vernes reise til Telemark og romanen han skrev på grunnlag av opplevelsene der er temmelig godt kjent i Norge. Men det er tankevekkende at forfatterens helt spesielle interesse for vårt land, og den plass nordområdene har hatt i hans produksjon, har forblitt stort sett ukjent her hjemme. Dette til tross for at mange av nettopp denne forfatterens verker hører med til barnelærdommen [N1]. Muligens har dette å gjøre med at vi er et lite språkområde. Mange av Jules Vernes bøker er ikke oversatt til norsk, heller ikke de som har deler av handlingen lagt til Norge. På de store verdensspråkene er listen over utgivelser naturlig nok lengre og kjennskapet til Jules Verne-bøkenes koblinger til de kaldere deler av kloden har større spredning. Litteraturforskeren William Butcher har påpekt Vernes ”Nordic obsession» og hans fokusering på Skottland og Norge [N2].Jules Vernes første utenlandsreise gikk nettopp til Skottland, men den neste gikk til Skandinavia. Begge reisene resulterte i romantekster. Med utgangspunkt i Skottland skrev forfatteren bøkene Den grønne stråle, Den underjordiske byen og Blokadebryterne (The Green Ray, Black Indies og The blockade runners).

C. Huitfeldts forlag 1971

I tillegg til at Jules Vernes bøker med innhold om Norge knapt finnes på norsk er det et ytterligere tankekors at den nevnte Telemarks-romanen er skjemmet av mangler og unøyaktigherer. For det første finnes det ikke noen komplett norsk versjon av boken «Loddseddelen» med alle illustrasjoner gjengitt. For det andre viderebringer utgivelsen gamle myter og misoppfatninger om forfatteren. I forordet til C.Huitfeldts forlags utgave i 1971 som ble kalt Det store loddet, står det at forfatteren stort sett holdt seg hjemme. I tillegg forveksles året for fiksjonsfortellingens handling (1862) med forfatterens egen reisekalender.

”Hvor rart det enn kan høres var Jules Verne ingen bereist mann. Den imponerende lokalkjennskap og de detaljerte observasjoner som preger hans bøker var et resultat av flittig lesning heller enn selvsyn og egen opplevelse. Men Norge kjente han – fra en reise i 1862, blant annet til Christiania og Rjukan […]” 
– C. Huitfeldt, 1971  (i forord til Det store loddet)

Verne-brev 1898, omtaler 1862

Opplysningene fra Huitfeldts 1971-utgave er selvsagt ikke noe forlaget eller oversetter Georg Wankel har funnet på, her er de i godt selskap med mange. En spansk Verne-utgave innleder forordet på tilsvarende vis:
”Julio Verne viajó muy poco…»
(oversatt: Jules Verne reiste veldig lite)

Mange har nok også blitt for forvirret av at Verne selv i brev og intervju noen titalls år etter reisen har glemt eller forvekslet årstall for fiksjonstekst med det reelle reiseår.

«Jeg har foretatt lystseilaser  med min yacht, men alltid med det for øye å skaffe informasjon til bøkene mine. Dette har vært mitt formål hele tiden, og alle mine romaner har nytt godt av mine reiser. Derfor finnes det skildringer  i Un Billet de Loterie [Loddseddelen] ut fra egne erfaringer og observasjoner […] etter en reise i Norge i 1862« – JulesVerne  1894 (intervju) [N3] Les  interview i sin helhet her.

Myten om at Jules Verne ikke foretok utenlandsreiser kan ha oppstått ut fra det faktum at han faktisk skapte mange av sine fantastiske reisefortellinger i egen skrivestue i Amiens. Romanproduksjonen er så vidt omfattende og de vitenskapelige implikasjonene som bygges inn er så mange at det nok var en dyd av nødvendighet å basere mange historiekonstruksjoner på litteraturstudier uten research-reiser.

Reising og båtliv
Reiseaktiviteten til Jules Verne er meget godt registrert og dokumentert i artikler og biografier, senest i 2006. [N2] Faktum er at forfatteren som ble 77 år, gjennom store deler av livet (over 27 år) reiste både på det europeiske kontinent, de britiske øyer, i Nord-Afrika og i Nord-Amerika. Han reiste både med tidens vanlige transportmidler og med sine egne skip. Til Storbritannia dro han 20 ganger. Deler av romanen om undervannsbåten «Nautilus», En verdensomseiling under havet fra 1869, er skrevet ombord på «St.Michel» som han kjøpte som 40-åring etter å ha flytte ut til Le Crotoy ved kysten av Bretagne. Hans egen tegning av denne to-mastede seilbåten har prydet mange tidlige Verne-utgivelser.

Verne var glødende opptatt av båt, kyst og sjøliv, noe som kanskje kan forklare interessen for kystlandene på begge sider av Norskehavet. Selv reiste han på egen kjøl til London og Gravesend mens han som nevnt skrev på fortellingen om kaptein Nemo. I begeistring over arbeidet med boken skriver han til forlegger Pierre Jules Hetzel i august 1868:

”Så mange gode ting jeg har funnet til sjøs under seiling med «St.Michel» […] Jeg ligger nå fortøyd i Gravesend […] mens jeg avslutter første bind av En verdensomseiling under havet […] Hvor vakkert alt er, og for en næring til fantasien” – Jules Verne, 1868

Mange år senere, like etter å ha kjøpt sin 92 fot lange skonnert «St.Michel III», uttalte han følgende i et nytt brev, som understreker ønsket om å returnere til Norge:

«St.Michel III»

”50000 franc, ren galskap!
Halvparten med det samme og resten et år fra nå. Men for en fantastisk båt, og for noen reiser som ligger forut! Middelhavet, Baltikum, Nordsjøen/norskehavet, Constantinopel, St. Petersburg, Norge, Island […] Slik jeg ser det, i dette ligger en enorm kilde til inntrykk og nye ideer! Jeg vil uten tvil få igjen for pengene med denne båten, og uansett, den vil være verd det jeg har betalt ti år fra nå.” – Jules Verne, 1877

Som en liten digresjon kan nevnes at sommeren 2009 sjøsatte entusiaster en replica av forfatterens seilbåt «St. Michel II», ved kysten utenfor Nantes, forfatterens fødeby, hvor det ligger et Jules Verne senter.

Forfatteren returnerte faktisk til Skandinavia i 1881 ombord på «St.Michel III», men nådde ikke å besøke Norge igjen. (Selv om vi finner opplysninger som kan tyde på det motsatte, på nett og på trykk)

Hvorfor til Norge
Hva var så den direkte foranledning til at forfatteren valgte å reise for å oppleve nettopp Telemark?
I hans egen reiseskildring De tre Skandinavia-reisendes lystige misere fra 1861 (utg.2003) leser vi at den mektige Rjukan-fossen, eller Gausta-fallet, var den direkte årsaken til at reisemålet var bygda Dale (nå Rjukan) i Tinn i Telemark.

«Hva har du til hensikt å se i Norge?
-Se fossene» -Jules Verne, 1861 [F2]

Når dette er sagt går det også fram fra denne reiseskildringen at reiseiveren hadde et bredere perspektiv,  at det fremmede, eksotiske og naturnære som den norske villmarken representerte nok var hovedpoenget. Angående reisingen og den konkrete Skandinavia-reisen i 1861 sa forfatteren dette i intervju i 1894:

«Mellom Stockholm og Christiana reiste vi med kanalbåt [Gøta-kanal], via 97 sluser, en usedvanlig  reise over tre dager og netter i dampbåt. Senere benyttet vi karjol opp til den villeste delen av Norge, til Telemark hvor vi opplevde de ni hundre fot høye fossefallene ved Gausta» – Jules Verne, 1894 [N5]

Research og utferdstrang
Jules Verne som på denne tiden hadde bodd flere år i Paris, opptatt med jus-studier og senere i en jobb ved børsen han ikke var komfortabel med, følte en sterk trang til å komme vekk fra Frankrike. Hans utferdstrang var drevet av et ønske om eventyr, oppdagelser og utforskning. Gjennom noen år hadde han fått utgitt kortere fortellinger eller skrevet for teater og var levende opptatt av å tilegne seg kunnskap om de nyeste oppdagelser om land og naturvitenskap. Etter hvert som Verne ble forfatter på heltid satte han i gang et omfattende research-arbeid, studerte faglitteratur og lagde et imponerende system av notater med tanke på kommende bokprosjekt.

“Jeg abonnerer på over tjue aviser”, […] “og jeg er en flittig leser av alle vitenskapelige publikasjoner; selv utenfor mitt arbeid nyter jeg å lese og høre om alle nye oppdagelser eller eksperimenter innen vitenskapens verden, astronomi, meteorologi eller fysiologi”  -Jules Verne,  1895 (intervju) [N6]

Reise-inspirasjon
I Vernes reiseskildring [L] De tre Skandinavia-reisendes lystige misere, kan vi lese om at forfatteren ble begeistret over landsmannen Louis Énaults bok La Norvège fra 1857.

”etter hvert som du fortsetter nordover, blir du gradvis mer løftet, men så jevnt og umerkelig at du bare blir klar over høyden du har kommet til ved å kikke på barometeret og fallet i termometeret.”
– Louis Énault 1857

I boken La Norvège fant Jules Verne skildringer av pittoreske landskap med bondegårder og enkle landsens mennesker, i skarp kontrast til det urbane dannede livet i Paris. Dette virket forlokkende, opprinnelig og ekte. Det kom klart frem at den norske landsbygda på denne tiden var temmelig enkel og noe fattigslig.

«Man sier at nordmennene er spanjolene i nord», skriver Énault,
men ønsker å nyansere utsagnet noe. [F4] I kapittelet om bygdefolk ”Les Paysans” skriver han:

” I et land som ikke har noe adel, hvor det heller ikke finnes mye borgerskap, og hvor industrien er lik null […] er det på landsbygda en må søke nasjonen. I Norge er det bonden som utgjør folket.»-Louis Énault 1857  [F5]

Dette var eksakt det eksotiske og til dels romantiske Jules Verne søkte. Som foran Skottland-reisen to år tidligere, var selve poenget for reisen ikke minst å utforske denne stolte nasjon som enda ikke hadde blitt en selvstendig stat. I disse kyst-nasjonene fant han det han var ute etter. Han ville oppleve den uferdige, uutforskede nordlige utkant av Europa. Her finner vi mye av forklaringen på at Verne ofte senere refererte til Norge i sine tekster.

Blant annen lektyre som Jules Verne fordypet seg i, både når det gjelder Norge og i andre geografiske research-sammenhenger, var reisemagasinet Le tour du monde (Verden rundt) i en særstilling. Dette var et gjennomillustrert tidsskrift med artikler om verdens land og folk. Her ble han sterkt tiltrukket av stoff om Norge og Danmark

Heddal, tegning av Pelcoq etter maleri av Tidemand (!)

«Visse landområder som ble presentert i Le tour du monde, om Norge og Danmark henførte meg fullstendig.» -JulesVerne 1861 [F6]

Om møtet med den enkle nordboer hørtes spennende ut, var mulighetene for å oppleve den ville og uberørte natur et likeså viktig forlokkende element. Reisemagasinet Le tour du monde omtalte på fremtredende plass, Gausta-toppen, Rjukan-fossen og elva Måna, i den spektakulære Vestfjorddalen ved Tinnsjøen.

«Det viktigste ved en reise til Telemark er den berømte, “rykende fossen”, Rjukan-fossen, den mektigste i Europa, jeg sier den mest storslagne og ikke den høyeste eller den kraftigste.”
–Paul Riant,  1858 (Le tour du monde) [F7] [ov. PJM]

Her fant Verne uimotståelige løfter om å oppleve det han hadde savnet. Så uimotståelig at han reiste, selv om hans kone Honorine var gravid i 8. måned. (Han kom da heller ikke hjem igjen før like etter at hans sønn Michel var født). De Skandinaviske landene fremsto som fjerntliggende, fristende og romantiske. En reise opp i den utemmede villmarken ville kunne gi det eksotiske bidrag i tilværelsen som Paris-livet manglet.

Forfatteren bestemmer seg for å foreta reisen til Telemark han har lest om. Turen kommer i stand sammen med to venner, komponisten Aristide Hignard og juristkollega Émile Lorois. Hignards familie skaffer dem plass på en lastebåt som skal til Nord-Europa. I spent begeistring over at han får sjansen til å reise nordover, uttrykker Verne forventningen på sin særegne poetiske måte gjennom noen linjer i manuset til De tre Skandinavia-reisendes lystige misere. Han drømmer seg allerede av gårde, og ser for seg reisen mot nord over hav til fjell og vidder i alt han omgir seg med. Forfatteren føler seg privilegert der han betrakter sitt Paris som han snart skal reise noen uker bort fra:

“Jeg gikk opp bakken til Montmarte-høyden, så stolt over å skulle få spille rollen som fjell, mitt blikk skuer utover den store hovedstaden som jeg kaller det parisiske osean, og så; I det jeg kommer ned igjen, observerer jeg fra øyekroken stillesittende forbipasserende, som [nøyer seg med å] følger disse enkle gatene, når det finnes veier, som krysser små trange torg, når det finnes sletter, som kun passerer broen over Seinen i stedet for å ta seg over de store hav, og jeg sa til meg selv med en følelse av medynk; se her går mennesker som ikke skal til Norge ! ”
–Jules Verne 1861  [F8][ov. PJM]
–
[Senere i denne omtalen av Vernes reise i Norge, skal jeg komme inn det påfallende ved at flere detaljer og formuleringer fra Paul Riants reisemagasin-artikkel i Le tour du monde (1860) kan gjenfinnes i Vernes romantekst om Loddseddelen (Un billet de loterie) fra 1886.]
.
—fortsett lesing; Jules Verne i Norge,  reiserute
.
-Alle oversettelser ved P.J.Moe-
Artikkel»navigering»:
|Norges-reisen|Verne i Norge|Vernes reiserute |Stedsnavn|Nordisk inspirasjon|